En komedie om vennskap. Eller, kanskje like gjerne, om mangelen på vennskap.

Lennart Lidström («Zapffe», «Den fordømte nordlendingen» etc) er tilbake på Hålogaland Teater. Denne gang har han skrevet en komedie som heter «Uroens barn». 

KJØP BILLETT HER

Når et menneske oppsøker et annet menneske i håp om å oppnå vennskap, kan mange farer oppstå. Spesielt når den som blir oppsøkt ikke vil ha noen vennskap i det hele tatt. Eller enda verre; hvis den som blir oppsøkt ikke en gang er venn med - eller kan fordra - seg selv.

Kan to slike menneskene overhode ha noe til felles? Si det. Uansett, mens det oppstår en slags åndelige tvekamp mellom disse to personene, bryter de to herrene ut i en rekke sanger og musikknumre.

Lidström har skrevet «Uroens barn» spesielt for sine tre gamle gode venner; Kristian Figenschow, Finn Arve Sørbøe og Inge Kolsvik. Sistnevnte har skrevet musikk til forestillingen.

Varighet
90 minutter
Priser
Priskategori Pris
Ordinær 300.00
Student 150.00
Honnør 250.00
Barn 190.00
Gruppepris 250.00
Spilleplan
Dato/Tid Scene Billett
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Sortland
Harstad Kulturhus - Storsalen
Salangen kultuhus
Narvik
Heggelia
Finnsnes Kulturhus
Nordreisa
Skjervøy
Sørøya
Alta
Burfjord
Honningsvåg
Lakselv
Kjøllefjord
Vadsø
Kirkenes
Båtsfjord
Tana
Vardø
Produksjon
Regi Lennart Lidström
Dramaturg Torill Øyen Lidström
Koreografi Tove Cathrine Mack
Lysdesign Jon H. Paulsen
Komponist og musiker Inge Kolsvik

Urolige røverhistorier

Uroens barn skal på turné i høst. Nå kan du høre røverhistoriene fra sist gang Sørbøe, Figenschow og Kolsvik var på veien!

Uroens far

Lennart Lidstrøm har fått det akkurat som han vil.
Lennart Lidstrøm omkranset av "uroens barn". Foto: Stig Brøndbo
Lennart Lidstrøm omkranset av "uroens barn".
Foto: Stig Brøndbo

Likevel kjenner mannen bak de største suksessene på HT som vanlig på en indre uro – til tross for at det er Kristian Figenschow og Finn Arve Sørbøe som er Uroens barn, i komedien han har skrevet til akkurat dem.

– Det var enklere før, da jeg var ung. Da kunne jeg jo alt, jeg var verdensmester.

68-åringen humrer.

– Det går tregere nå, sier han og rister litt på hodet.

– Men jeg trøster meg med at noe av den tapte farten vel er erstattet av retning, erfaring. Vi kommer i mål, jeg kan mer nå enn før, så får vi se om det rekker.

Ensomhet

Egentlig er han pensjonist. Men før han kom så langt, begynte han å skrive på en komedie om ensomhet, om to personer som møtes og som strever med å finne ut av hverandre. To sjeler som er urolige på hver sin måte. Finn Arve Sørbøe og Kristian Figenschow.

– Ja, altså, jeg skriver jo ikke om dem som personer. Jeg skriver til dem, og har skreddersydd stykket til akkurat dem. For en gangs skyld visste jeg på forhånd hvem som skulle ha hovedrollene og har tatt med noen trekk fra dem inn i stykket, sier Lidstrøm og legger til:

– Da Kristian så sin karakter sa han «ka faen, e det sånn du ser mæ», imiterer Lidström på kav nordlending og ler.

Suksess sammen

Han har hatt suksess sammen med dem før, sammen og hver for seg, mange ganger. Den fordømte nordlendingen, Vett og Uvett, Zappfe, Hemmel og Hav, Sørbøe og Figenschow - Tolker Arntzen. Noen av de aller største publikumssuksessene i HTs historie. Han omtaler skuespillerne som gode venner, folk han trives veldig godt sammen med også utenfor teateret.

– De er så dyktige, en drøm å få arbeide med. Dette er noe vi gjør sammen, jeg har laget manus, de former rollene på scenen, sier Lidström.

Djevelens hemvis

Han vokste opp med å gå inn og ut av forskjellige roller. I den nordsvenske bygda Glommersträsk var faren skogsarbeider og bussjåfør på dagtid, historieforteller og veldig teater- og litteraturinteressert resten av tiden. Han åpnet opp døren til en helt ny verden for lille Lennart.

– Faren min var utrolig god på å imitere andre og elsket å fortelle historier, sier Lidström. Som 9-åring ble han kjent med en av verdenslitteraturens fremste dramatikere, Anton Tsjekhov. Han så naboene skifte karakter og bli født på ny på den lokale teaterscenen. Han elsket det. Alternativet til scenen var kirken. Til å bo på en så liten plass, var det mange kirker å bli fortapt i.

– Det var likesom to miljøer. Alle de forskjellige kirkesamfunnene, der folk la seg på kne og ba om ursäkt for alt. Og så var det huset hvor djevelen var bosatt, teateret. Den eneste fra kirken som kom dit, var vaktmesteren, sier Lidström.

Teaterets sjel

Svensken humrer igjen. Etter en kort karriere som journalist, ble det teaterutdannelse og skuespillerjobber, men det var i rollen som regissør og dramatiker han fant sin hovedrolle. Da han kom til Tromsø for første gang i 1976, møtte han et teater som nettopp hadde fått sitt store gjennombrudd med forestillingen «Det er her æ høre tel», et helaftens stykke på nordnorsk. Forestillingen var egenutviklet og hentet sitt stoff fra landsdelens samtid. Og ikke minst: Teatret hadde oppnådd et av de viktigste målene sine – å nå befolkningsgrupper som hittil hadde stått utenfor, eller hadde hatt liten kontakt med teater.

– Teateret hadde funnet sin sjel. Jeg trivdes umiddelbart, sier Lidström.

Arthur

I Tromsø traff han etter hvert også sin kone Torill, som var med på å starte Hålogaland Teater. Han traff også Arthur Arntzen. Han var skeptisk. Da han fikk høre at teatersjefen ville at Lidström skulle ha regi på Oluf, sa han «ka faen, koffer i hælvetta skal vi ha en svenske?». Da de møttes forstod han det.

– Ti sekunder tok det. Etter ti skunder lå vi i vinkel og flirte. Arthur sprutet jo ideer og galskap, vi traff hverandre sånn, sier Lidström og knipser med fingrene.

Av Arthur fikk svensken en solid innføring i nordnorsk humor. Ikke bare gjennom Oluf, Arthur introduserte sin sjelevenn for den han omtalte som den nordnorske humorens landsfader, Zappfe. Mellom permene på Vett og uvett fant Lidström tilbake til sin oppvekst i Arvidsjaur kommune i Nord-Sverige, til de gode fortellingene, det morsomme i det tragiske, til galgenhumoren.

– Vitsespikking er ikke noe for meg, den beste humoren finner du i historier som har flere lag i seg. Gjerne det tragiske, sier regissøren. Det har han tatt med seg inn i Uroens barn.

– Du kan lage mye god humor av ensomhet, mener Lidstrøm.

Dårlig lyrikk

Om det også blir godt teater, håper han. Målet er å treffe publikum med historier de kjenner seg igjen i og kan le av. Trolig blir det hans farvel med Hålogaland Teater, 43 år etter at han kom til teateret for første gang.

– 43 år, tenk det. På den tiden kan man jo rekke å gifte seg, få barn, skille seg, gifte seg på nytt og få flere barn. Kanskje til og med å bli bestefar, å Herre Gud!

Lidström ler igjen. Han er takknemlig for at Hålogaland Teater lar ham få runde av sin karriere sammen med tre av sine beste venner. I tillegg til Sørbøe og Figenschow, har dramatikeren også fått med HT-musiker Inge Kolsvik på laget. Han skrevet musikk til 15 sanger i forestillingen, sanger som låter bra, men med tekster som forfatteren omtaler som bevisst, dårlig lyrikk.

– Det måtte bli sånn. Sangene er skreddersydd skuespillerne og deres karakterer i stykket, sier Lidström.

Høre tel

Rundt 70 teaterstykker har det blitt i løpet av karrieren, spilt på små og store scener rundtomkring i verden.

– Det har vært spennende, sier regissøren. Han har vært frilanser hele vegen.

– Men Tromsø har jo nærmest blitt min hjemmescene, det er noe med teaterets sjel som treffer meg, sier Lidström.

Han vil jo gjerne bli husket som en suksess, og med Uroens barn kjenner han på en indre uro som har fulgt ham gjennom hele karrieren. Blir det bra nok? Treffer stykket publikum i hjertet?

– Jeg er fornøyd og håper at publikum også blir det. HT har et fantastisk publikum, de gjør meg glad. Jeg blir glad av å være i Tromsø, jeg trives her, sier svensken og slår over på nordnorsk igjen:

– Det e hær æ høre tel.

Bildegalleri