– En liten trøst til oss arme mennesker
Å miste på havet har vært en sterkt tilstedeværende realitet langs kysten, og det er nettopp en slik historie vi får skildret i Fosses Det er Ales. Da regissør Anders T. Andersen ble kjent med romanen, kjentes det selvsagt at stykket skulle settes opp i den nordligste landsdelen.
– Mye ved denne historien, og rammene rundt, passer som hånd i hanske for Nord-Norge som landsdel, og for så vidt hele kysten vår. Det er utrolig mange forbindelser i teksten som resonnerer godt i det nordnorske.
Det slår regissør Anders T. Andersen fast om romanen Det er Ales og tematikken vi møter i stykket som har premiere til helgen.
– Selv er jeg skapnordlending og kjøpte et hus i nord for omtrent 20 år siden. Så da jeg leste denne romanen, var det helt selvsagt. Naturligvis skulle den settes opp her oppe, forteller Andersen og ler lett.
Han trekker frem utallige elementer han mener forsterker denne forbindelsen.
– Blant annet dette mørket som går igjen, skildringer som at «nå er til og med trærne og fjellet svarte», det gir en illustrasjon av det veldige mørket som deler av året oppleves her. Og så denne sterke nærheten til fjorden, det å miste noen til havet; det er ikke bare der som en kulisse i historien, men står sentralt og er høyst tilstedeværende, forteller regissøren.
Han påpeker at det å være sjarkfisker til og med i dag regnes for å være det farligste yrket du kan ha.
Sorg, savn og levd liv
I stykket møter vi en kvinne, hovedkarakteren Signe, som har mistet mannen sin Asle på havet.
– Hun vet ikke hva som har skjedd, men Asle dro ut på havet en dag og kom aldri tilbake. Vi møter Signe mange år senere, der hun enda henger fast i traumet og uvissheten knyttet til dette. Og gjennom denne historien kommer også tidligere generasjoner, levde liv gjennom fire-fem generasjoner, veltende opp og inn i hennes verden, forteller regissøren.
– Det blir på en måte som et slags drømspill, der disse personene er til stede som om de fortsatt var der, legger han til.
På scenen treffer publikum tre hovedkarakterer.
– Signe møter bokstavelig talt seg selv i døra som ung, i det at hun henger fast i øyeblikket og tiden da mannen ble borte. Så vi møter to Signe, en litt eldre og en litt yngre. Og så er det mannen Asle, som forsvant og aldri kom tilbake.
Oversatt til nordnorsk
Til denne oppsetningen er Fosses originale tekst oversatt til en nærliggende nordnorsk dialekt. Det er visesanger, dramatiker og oversetter Ragnar Olsen som har fått oppdraget.
– Når det først kom på banen å oversette så stilte jeg meg spørsmålet hvorfor det? For nettopp musikaliteten i Fosses språk kjennes som en viktig del av det hele. Og den måten han skriver på er uovertruffen, sier regissøren.
Han fikk imidlertid raskt svaret på spørsmålet når oversettelsen kom på plass.
– Jeg må jo si at takket være Ragnar så har dette nå blitt en tekst som bølger i oss. Det er ikke hvem som helst som hadde klart å oversette denne teksten slik han har gjort det. Det er så nøysomt gjennomført, og oversettelsen kler teksten godt. Og i og med at historien i utgangspunktet resonnerer så godt til det nordnorske, er det ekstra fint å få den inn i en slik språkdrakt, slår Andersen fast.
Som regissør har Andersen selv forsøkt å fremkalle og materialisere Fosses tekst til noe som skal spilles på en scene.
– Det er jo et arbeid der man går fra en tekst til noe som skal gestaltes av mennesker av kjøtt og blod. Så det er helt klart noe jeg har jobbet med, forklarer han.
– Et håp om å gå videre
Når det kommer til budskapet gir ikke Fosses tekster tydelige eller klare svar, mener regissøren.
– Men det er vel likevel et slags budskap der et sted, om at det kan finnes et håp om å gå videre til slutt, selv om man har blitt utsatt for det grusomme og traumatiserende det er å miste noen og ikke vite hva som har skjedd. Så når alle generasjonene velter ut av veggene så er det kanskje et bilde på et liv knyttet til havet, der noen har druknet, noen har overlevd. Men livet går jo videre på godt og vondt, sier Andersen ettertenksomt.
Han er likevel klar på at det å forsøke å finne helt åpenbare konklusjoner i Fosses verk er umulig.
– Jeg leste et sted at hvis du i Fosses tekster forsøker å lete etter logikk eller realisme så har du tapt, fordi de favner så mye. Men samtidig er jo det det rare med det, for selv om man kan si at noe ikke oppleves rasjonelt for oss, så er vi som mennesker kanskje ikke så rasjonelle som vi liker å tro, undrer han.
Et åpent sinn
Når publikum om kun få dager skal få oppleve teksten komme til live på Scene Øst er det ikke mange føringer regissøren ønsker å legge.
– Hvis jeg skal få komme med et tips til publikum vil det være å møte stykket og historien med et åpent sinn, uten å nødvendigvis lete så mye etter hvorfor det er som det er. Akseptere at dette er noe som bare skjer, sier Andersen.
Han tror det vil være veldig ulikt hva folk vil få ut av stykket.
– Og akkurat det synes jeg er en god ting. Men kanskje kan det være en slags liten trøst til oss arme mennesker.