I Sluttspill finnes ikke verden slik vi kjenner den lenger. Det er bare fire mennesker igjen; en herre, Hamm (Ketil Høegh), hans tjener, Clov (Kristian Fr. Figenschow), og Hamms eldgamle, døende foreldre Nell (Julia Bache-Wiig) og Nagg (Kristoffer Anker Gustavsen), som lever i hver sin søppelbøtte. Ingen vet hva som har skjedd, eller hva som finnes utenfor de fire veggene deres. Hamm er blind og helt avhengig av tjenerens hjelp. Tjeneren, på den andre siden, er helt avhengig av herren for at tilværelsens hans skal gi mening.

Sluttspill har premiere 27. januar - KJØP BILLETTER HER

- Stykket handler i stor grad om at vi mennesker må påta oss ansvar for vårt eget liv, men vi må samtidig erkjenne at vi har bruk for hverandre. Det er ofte helt forferdelig å være sammen, men det er enda verre å være alene, sier Boberg.

Nobelprisvinneren Samuel Beckett skrev Sluttspill etter andre verdenskrig. Han hadde opplevd krigen på nært hold da han bodde i Paris og var en del av motstandsbevegelsen som kjempet aktivt mot nazismen.

- Sluttspill er på mange måter Samuel Becketts måte å bearbeide krisen han opplevde at verden gjennomgikk under andre verdenskrig og umiddelbart etter, forteller Boberg.

Dans på kanten av avgrunnen

Hva gjør et stykke fra 1957 relevant i dag? Teksten beskjeftiger seg med vår angst for katastrofen og viser måter å bearbeide den angst på, mener regissøren. Med klimakrise og kriger er den angsten høyst tilstedeværende den dag i dag, kanskje enda mer enn da Beckett skrev stykket.

- I dag er ikke bare vår egen eksistens som menneske truet, men vår eksistens som menneskehet. Den tilstanden tror jeg Sluttspill kan være med på å sette noen ord på. Det er ikke noen løsninger i stykket, men det stilles mange spørsmål. Jeg tror teatrets rolle i vårt samfunn er å formulere de spørsmål, som vi kjenner på, sier Boberg.

Selv om forestillingen ikke gir noen svar, byr den på en måte å forholde seg til angsten på, nesten på en slapstick-aktig måte ifølge regissøren.

- For meg er Sluttspill en dans på kanten av avgrunnen. Den er kanskje desperat, men den er veldig underholdende å se på. Og det er kanskje en måte å forholde seg til angsten på, å le av den.

En studie i livsvilje

Boberg mener karakterene i stykket er eksempler på mennesker med en enorm livsvilje og en enorm kreativitet.

- Det kan være tilsynelatende veldig sårt når vi snakker om Sluttspill, men stykket er faktisk en studie i livsvilje. Omstendighetene i stykket er svært fortvilende, men likevel fortsetter livet. Vi mennesker har jo en tendens til å bli kyniske og avstumpede, når vi blir truet, og på mange måter er det det vi opplever i Sluttspill, men på tross av kynismen og resignasjonen dukker menneskeheten opp, og det synes jeg er vakkert.

Stor humorist

Samuel Becketts mest kjente verk, Mens vi venter på Godot (1953), ansees å være det absurde teatrets gjennombrudd og Beckett regnes som en av de fremste representantene for 50-tallets absurde teater. Retningen er knyttet til verden den beskriver og denne verdenen er en tilværelse uten mening, der språket ikke fungerer som et pålitelig kommunikasjonsmiddel. Selv om vi ofte forbinder Beckett med eksistensialisme, mørket, fortvilelse og meningsløshet ser Boberg også noe annet i tekstene hans.

- Jeg opplever Beckett som veldig menneskelig og enda varm. Han var irsk og den irske humor er utrolig mørk, men også utrolig morsom. Jeg tror at Beckett har fått et rykte på seg for å være veldig seriøs og sort. Men jeg kunne godt tenke meg å endre på det ryktet og vise Hålogaland Teaters publikum at han faktisk også er en stor humorist, avslutter Boberg.

Sluttspill har premiere på Scene Øst 27. januar. Billetter og spilleplan finner du her.