- Jeg forsvinner er veldig typisk for Arne Lygre. Han skriver om grunnleggende eksistensielle tema som livet, døden, kjærligheten, sjalusien, ensomheten, uroen, angsten, og identiteten.

Det forteller litteraturviter Lisbeth P. Wærp fra UiT Norges arktiske universitet.

Kjøp billett til forestillingen her

Hun har fulgt Arne Lygres dramatikk siden han debuterte med dramaet Mamma og meg og menn i 1998. Men hvem er så denne dramatikeren fra Vestlandet - og hva kan vi forvente oss på Scene Øst når Jeg forsvinner har premiere 8. oktober? 

I hvert fall dette, ifølge Wærp: En eksistensiell krisetilstand, en katastroferammet verden og mennesker på flukt, framstilt i en helt spesiell dramaform.

Lygre og Fosse

 Skuespillene til Arne Lygre har enkelte likhetstrekk med stykkene til Jon Fosse – også han vestlending – samtidig som det er klare forskjeller mellom dem, forklarer Wærp. 

- Handlingen er ofte enkel hos begge. Det er få personer på scenen, de er navnløse og beskrives i liten grad. Heller ikke stedene omtales med navn. Det gjør dramatikken mer åpen for tolkning, og det gjør den også mer allmenn og universell. Vi kan lettere kan leve oss inn i personene og handlinga som utspiller seg på scenen. 

Lygres skrivemåte skiller seg likevel fra Fosses på flere måter. Lygre bruker blant annet ikke gjentakelser på samme måte som Jon Fosse gjør, for eksempel i Drøm om høsten som ble spilt på HT i fjor. Og Lygres eget særpreg som dramatiker ligger i at dramaene hans har et utpreget fortellende - eller episk - preg. Det merkes allerede i rollelista i Jeg forsvinner: «Jeg. Min venninne. Min venninnes datter. Min mann. En fremmed kvinne.» 
 

«Jeg tenker ofte på dette med samtidighet.
På det som skjer med andre mennesker akkurat nå.
I dette øyeblikket.
At jeg sitter her og at det et annet sted
sitter en kvinne
som ikke har det så godt.»

(Jeg-personen i Jeg forsvinner) 

Det merker vi også i at handlinga ofte glir over i noe personene forestiller seg skjer et annet sted og som de forteller om. Noe som kan relateres til det som skjer her og nå og slik sette det i perspektiv. Personene blir dermed en slags fortellere og får på denne måten gi flere perspektiver på det som skjer dem selv og på det de sier om her og nå-situasjonen. 

Den «andre nye Ibsen»

I likhet med Fosse er nok Lygre mest spilt utenfor våre egne landegrenser. De nyter begge stor anseelse internasjonalt, og stykkene deres spilles ofte på scener i utlandet. Store byer og et publikum som er vant til eksperimentell dramatikk gir gode forhold for våre samtidsdramatikere. 

Kanskje var det derfor Jeg forsvinner hadde sin urpremiere i Paris, og ikke hjemme i Norge i 2011. Samtidig kan blikket utenfra på norsk dramatikk være temmelig unyansert. 

- Norsk teaterhistorie ble grovt forenklet i en tysk ukeavis tidlig på 2000-tallet, hvor det stod noe sånt som at først var det Ibsen, så var det ingenting - og så kom Fosse. 

Wærp forteller at etter at Jon Fosse i denne tyske artikkelen ble omtalt som «den nye Ibsen», satte dette seg så ettertrykkelig i senere omtaler av Fosse, både nasjonalt og internasjonalt, at Arne Lygre som debuterte etter Fosse og likner ham i stilen er blitt omtalt som «den andre nye Ibsen». 

Ironisk nok fikk da også Lygre Ibsenprisen i 2013 for Jeg forsvinner.

Utfordrende

Det er ikke enkle tekster som kommer fra Lygres hånd, selv om de har en åpen form. Wærp innrømmer at det kan være krevende å lese tekstene hans. 

- Lygre bruker det spesielle fortellerperspektivet til å utforske identitet og eksistens. Teksten glir for eksempel mellom handlinga her og nå - og handling som fortellerstemmen forestiller seg skjer et annet sted på en sånn måte at man kan bli usikker på hvor man er til enhver tid, det vil si hvilke personer man er med. Og hvem de egentlig er. Eller blir - de framstår nettopp ikke som fastlagte, noe også en tittel som Jeg forsvinner henspiller på. Dette, og måten det skjer på, er nok Lygres særpreg som dramatiker.

Og krisen, eller katastrofen, som truer personene i Jeg forsvinner og som de flykter fra? Den får vi ikke vite hva er. Men de er på flukt og forestiller seg en katastrofe med apokalyptiske trekk. Hus kollapser, kropper knuses. Det brenner. 

Fordi vi ikke får vite mer enn vi gjør, inviterer dramatikeren oss til å forestille oss at dette er noe som kan ramme oss selv. Der blir vi som publikum utfordret av Lygres dramatiske grep. 

Kjøp billett til forestillingen her

Portrett av Arne Lygre øverst i saken: Tine Poppe