Lang dags ferd mot natt
Siste spilleuke!
Fortida e notida, e ho ikkje? Ho e framtida og. Vi prøve alle å lyge oss vekk fra det, men livet lar oss ikkje.
Det er fundamentale livsbetingelser som står på spill i Eugene O´Neills mektige drama. Det er en intens og intrikat skildring av en familie på vei mot undergangen - deres nådeløse oppgjør og fortvilte kjærlighet til hverandre.
Historien utspiller seg over én dag og natt på familien Tyrones sommerhus. Ikke lenge etter morgensolens frembrudd, siver den dunkle tåka opp fra sjøen. Med tåka kommer anklagene, fortvilelsen og oppgjøret. Når dag går mot natt, truer den totale oppløsning. Og når teppet faller, er det meste tapt – eller finnes det håp om forsoning?
I en serie på fire videoer ønsker vi å sette fokus på hver av de fire karakterene i stykket Lang dags ferd mot natt. Hvem er de, og hva er det de strever med? SE ALLE VIDEOENE HER
Teatersjef Egill Pálsson vil i en utildekket form rette fokuset mot familien Tyrones dysfunksjonelle relasjoner, samt hvordan omsorg og empati for en avhengig kan bli svært destruktiv. En overdreven omsorg fører gjerne med seg selvdestruktivitet, som med tiden kan utvikle seg til å etterlikne symptomene og konsekvensene til avhengighetssykdommen selv. Medavhengighet er ingen diagnose, men ligger ofte skjult bak andre sykdommer. Strategiene for overlevelse blant medavhengige blir like ustyrlige, som for de avhengige.
Lang dags ferd mot natt er en av de aller ypperste amerikanske dramaene, og ble belønnet med Pulitzerprisen i 1957. Eugene O’Neills forbilledlige tekst er sterkt selvbiografisk og leses gjerne som et oppgjør med hans egen familie.
Når Lang dags ferd mot natt har premiere på Hålogaland Teater er det i Ragnar Olsens skarpe nord-norske oversettelse. Med Guri Johnson, Ketil Høegh, Sindre Arder Skildheim og Kim Jøran Olsen i rollene, kan vi vente oss inderlige karakterer og gnistrende samspill.
Varighet ca. 2 t. 20 min inkludert pause.
Stykket vibrerer med samfunnsaktualitet, og Ragnar Olsens oversettelse til nordnorsk forsterker stykkets samklang med vår egen tid og vår egen plass. Likevel er det noe evig ved O’Neills moderne klassiker. Aristoteles ville temmelig sikkert applaudert dramaturgien, og Strindberg anerkjent de sterke spenningene i de små rom.
Av Ruben Moi, professor i engelsk litteratur og kultur, UiT Norges arktiske universitet
