Muohtadivggažat / Lyden av snø

Publikum møter en vev av fortellinger: om flukt og hjemland, om en legendarisk bar i Boris Gleb, om plutselige åpninger i stengte grenser, om gleden i en fiolin og om verdens dypeste menneskeskapte hull. Og ikke minst: Om hva en god skrøne kan bety.

Forestillingen hadde premiere på Festspillene i Nord-Norge i Harstad 23. juni 2021 og er produsert av Ferske Scener.

Flerspråklig scenespråk

Scenespråket veksler sømløst mellom norsk, samisk, russisk, finsk og engelsk, med base i skuespillernes morsmål. Teksten brytes av accapella sang og joik. Teksten er bygd opp slik at de i publikum som behersker norsk og engelsk kan følge handlingen.

Lydbildet er en viktig del av forestillingen. Stemmene klinger sammen og skaper musikk av språkene, når de ikke bryter ut i accapella sang og joik.

Handlingen

Bildene av sykkelberget på grensestasjonen Storskog gikk viralt i 2015. Hundrevis av syriske og afghanske flyktninger hadde funnet et smutthull i loven. Da, som nå, er det forbudt å krysse grensa mellom Russland og Norge til fots eller med bil, mens de som kommer på sykkel, får passere.

Dramatiker Rawdna Carita Eiras idé var å følge historien til en av syklene på dette sykkelberget. Sykkelen blir en rød tråd gjennom en periode på 80 år med utrolige og sanne hendelser i området der Norge, Finland og Russland møtes.

Karakterene er oppdiktede, men begivenhetene de blir en del av, er virkelige. Det er historier om flukt og hjemland, om skjebnene til den skoltesamiske bosetninga i Njuõʹttjäuʹrr (Notozero), om en legendarisk bar i Boris Gleb i 1965, om verdens dypeste menneskeskapte hull, om plutselige åpninger i stengte grenser, og om mennesker som gjør det de må for å overleve.

Lyden av Nordkalotten

I en serie forestillinger og seminarer tar Ferske Scener i bruke  «lyden av Nordkalotten» som scenespråk. Helt tilbake til tusentallet har ulike folkegrupper med ulike språk levd tett på hverandre i regionen. Det sies at grenseområdet mellom Norge, Finland og Russland er et av stedene i verden med størst ulikhet i språk. Den nordlige regionen ble håndtert som en koloni til langt ut på 1900-tallet. I noen områder skjedde den hardeste fornorskingsperioden/koloniseringen så seint som på 1960- og 70-tallet. På de fleste områder favoriseres monokulturelle uttrykk fremdeles. Mange opplever at koloniseringen aldri har tatt slutt.

Finansiert av Norsk Kulturfond, Barentskult, Sametinget, Ferske Scener, Dramatikkens Hus, Det samiske nasjonalteatret Beaivváš, Hålogaland teater, Festspillene i Nord-Norge, Tromsø Kommune,  Rådstua Teaterhus og Troms og Finnmark Fylkeskommune.

Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš er hovedsamarbeidspartner. Hålogaland teater og Festspillene i Nord-Norge er samarbeidspartnere.

Forestillingen tilrettelegges for turné.

Om dramatikeren

Rawdna Carita Eira (1970) er poet, librettist og dramatiker, og ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2012. I 2019 hun premiere på operaen Two Odysseys: Gállábártnit i Kanada. Forestillingen er i 2020 nominert til Dora Award (Kanadas Heddapris). Eira har bakgrunn i det samiske/norske/skogfinske med en far fra Finnskogen (Solør) og en mor fra en reindriftsfamilie i Guovdageaidnu.

Eira har levd hele livet i spenningen mellom samisk og norsk kultur. Familien hennes drev reindrift på Sør-Helgeland fram til 2002.  I dag arbeider Eira som dramatiker og inspisient, og med teksting/oversettelse ved Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš. Hun behersker nordsamisk flytende og forstår/skriver delvis også på sør-samisk og lulesamisk. Hun har i over ti år arbeidet med å tekste og oversette forestillinger mellom samisk og norsk, og også til finsk.