DIGITAL VISNING: Zapffe

Av:

Lennart Lidström

Spilleperiode

27. mar to 4. apr

Neste forestilling

Kommer

Varighet

60 min

Se Kristian Fr. Figenschows herlige monolog om Zapffe!

Regissør og dramatiker Lennart Lidström, mannen bak blant annet Oluf og Den fordømte nordlendingen, gjenforenes med Kristian Fr. Figenschow i denne forestillingen hvor humor og nattsvart tragedie går hånd i hånd.

Trykk her for å se forestillingen (tilgjengelig t.o.m. 4. april)

Vi skal bli kjent med Peter Wessel Zapffe – filosof, forfatter, miljøverner og toppturentusiast. Zapffe er en viktig del av Tromsø kulturhistorie, og hans historie er like mye byens historie.

Zapffes tanker om menneskeheten - våre liv og sitt eget inkludert - er preget av pessimisme. Men som alt annet han engasjerte seg i og skrev om, er det mye humor i alvoret. Som Lennart Lidström sier: «Humor er avhengig av dypt alvor, og omvendt».

Forestillingen hadde urpremiere på Festspillene i Nord-Norge 2016.

Anmeldelser

Anmeldelse Harstad Tidende
Regissøren og dramatikeren Lennart Lidströms samspill med Kristian Fr. Figenschow jr. resulterte i en helstøpt monolog om Zapffe, skriver anmelder i Harstad Tidende Rikke Gjærum

http://www.ht.no/kultur/2016/06/19/Livet-er-en-forstyrrelse-p%C3%A5-vei…

Anmeldelse fra Bladet Vesterålen
En monolog som spenner fra dødslengsel til gapskrattende historier som fikk publikum til å flire høyt.

http://www.blv.no/sortland/kultur-fritid/teater/med-humor-i-dragsuget-a…

Anmeldelse fra Nordlys
Rapp i kjeften, bekmørk, dyster og morsom, men hele tiden avrundet med en forførende refleksjonsevne.

http://redir.opoint.com/?key=LEyCAC0QOxwACIidATk1

Bakgrunnstoff

Den muntre pessimisten

Litt spøkefullt kan man si at Peter Wessel Zapffe mente at det meste som kunne gå galt, ville gjøre det. Likevel presser humoren i hans skrifter seg kjapt opp mot overflaten.

Om låtskriver Lars Kilevold hadde Zapffe i tankene da han i 1981 skrev sangen «Livet er for kjipt», vites ikke, men det ville ikke være vanskelig å forestille seg det. Sangen lå ti uker på VG-lista i 1981, og huskes fortsatt av mange. Peter Wessel Zapffes forfatterskap har vist seg å ha lang levetid og har hatt en solid betydning for Tromsøs og Nord-Norges kulturhistorie. Men felles for dem er at budskapet kan fremstå pessimistisk – selv om humoren ligger rett rundt hjørnet.

Filosofen, forfatteren, miljøverneren og toppturentusiasten Peter Wessel Zapffe ble født i Tromsø i 1899 og tok sitt siste åndedrag i Asker utenfor Oslo i 1991. Han levde et langt og mangslungent liv. Et minnerikt øyeblikk var blant annet da han klatret opp i det øverste spiret på Tromsø domkirke. Likevel fremsto han i de fleste sammenhenger som en sann pessimist. Kunne noe gå galt, ville det helst gjøre det, var omkvedet. I sin doktoravhandling (dr. philos) fra 1941, med det passende navnet «Om det tragiske», er grunntonen pessimistisk.

Filosof, forfatter og Zapffe-kjenner Øyvind Fredrik Olsholt har skrevet om Zapffes forfatterskap at «I hans forfatterskap er det således én grunntanke som er stadig tilbakevendende og som danner basis for hele hans humanistiske pessimisme: ideen om mennesket som overutrustet i forhold til det livsmiljø det med nødvendighet er henvist til. I hans øyne er mennesket et slags biologisk interessevesen uten mulighet til å få den vesentligste av sine interesser tilfredsstilt, nemlig kravet om en overordnet rettferdighet og mening i tilværelsen».

I «Om det tragiske» skriver Zapffe at «Det særegne for mennesket er at det forlanger moral av omverdenen og en god nok mening med det hele, mens det vi kaller naturen hverken viser moral eller mening». Han sier at menneskene derfor er «kosmiske konsentrasjonsfanger» og at «forgjengelighetens blinde lov er den felles fiende». Han mener at der hvor dyr ikke føler behov for å forstå eller se meningen med tilværelsen, krever mennesket nettopp det.

Det skiller oss slik sett fra dyrene. Men det blir også vårt store problem. «Derfor er mennesket som artsvesen skjøvet ut i en nådeløs kosmisk ensomhet: mennesket forlanger å få innsyn i tilværelsenes innerste kjerne, men i stedet for svar møter det kun taushet. Skulle noen likevel mene at kravene kan innfris, dvs. at det skulle finnes en mening som mennesket kan gripe med sine erkjennelsesevner (f.eks. en guddommelig orden), glemmer han at menneskets erkjennelse er, ikke ufullkommen, men tvert imot for fullkommen. Han glemmer at mennesket nettopp er overutrustet i forhold til det miljø det er plassert i, at menneskets voldsomme erkjennelsestrang nærmest er en misdannelse fra naturens side, at mennesket er en slags vanskapning, dømt til hvileløs søken, i angst og ensomhet», forklarer Olsholt.

Han peker også på at Zapffe sammenligner oss med en forhistorisk hjort, som har utviklet et så stort og flott gevir at den til slutt ikke klarer å løfte hodet. «Dens prakt og stolthet, selve dens adelsmerke som art, var nettopp det som fikk den til å gå til grunne. Slik er det med mennesket også».

Så skulle man kanskje tro at Zapffe kun var en mørkemann som prediket menneskets endelikt og traurige undergang. Nja, det er vel ikke helt riktig. For selv om han med mørke øyne fokuserte på de store spørsmålene som meningen med livet og vår plass i skaperverket, har han hele tiden en motkraft i sin diktning: Humoren.

Dette kommer kanskje tydeligst frem i «Vett og uvett. Stubber fra Troms og Nordland», som han skrev sammen med Einar K Aas. Her har de hentet (og diktet) historier fra vår landsdel fra en tid da levekårene var atskillig mer krevende og utfordrende enn i dag. Tragedien duver tungt over landskapet, men den presses hele tiden i balanse av en underliggende ironi og humor.

Da Hålogaland Teater i 1994 satte opp forestillingen «Vett og uvett» var det svenske Lennart Lidstrøm som sto for dramatisering av Zapffes tekst og han hadde regi for forestillingen. Dette ble en knallsuksess! 20.000 publikummere så forestillingen og både flirte og gråt så tårene trillet. I denne glansforestillingen balanserte Zapffes beksvarte tungsinn med den boblende humoren på glimrende vis.

Lennart Lidström sier selv: «Humor er avhengig av dypt alvor, og omvendt». Det kjennetegner Zapffes diktning og gjør den både almen og levedyktig.