Beaivváš: BEAIVVI BÁRDNI / SOLENS SØNN

Lengst nord i Finland vokser en følsom og drømmende gutt opp i en samisk reindriftsfamilie. Når tiden er inne for ham å gjennomføre reindriftssamfunnets tradisjonelle voksenritual, nekter han å ta livet av en ung simle.

Guttens motvilje mot å gjennomføre dette mannsritualet stammer fra det dype forholdet han har til naturen: han elsker å gå i det samiske fjellandskapet og synge sammen med fuglene. Samfunnet rundt ham ser på ham med mistro, til og med hans egen familie tviler på om han noen gang skal bli en fullverdig mann. Men, han har en misjon. Denne misjonen fører ham langt fra hjemtraktene og ut i den store verden, hvor han blir kjent under navnet Nils-Aslak Valkeapää.Fanget mellom fordommene fra sitt eget samfunn og storsamfunnets kultur, utvikler denne målbevisste unge mannen seg til å bli en banebrytende pioner innen sin egen etniske kultur.

 

Teaterstykket tegner et kraftfullt og poetisk portrett av en kunstner i søken etter en identitet, og som får oppleve både kunstens glede og berømmelsens bitre svie. Forestillingen forteller også om samene i nord, deres kunst og kamp for å overleve. Det er en fortelling om lengsel etter skjønnhet og renhet i en verden som i blinde raser mot en økologisk katastrofe.

 

BEAIVVI BÁRDNI / SOLENS SØNN er et nyskreven stykke av den prisbelønte finske dramatikeren Ari Pekka Lahti, og hadde premiere på Det finske Nasjonalteatret i Helsinki, på samenes nasjonsldag 6. februar. Stykket er basert på intervjuer av personer som kjente Áillohaš, samt møter og intgervjuer med forsker Marjut Aikio som har studert Áillohaš liv og virke.

 

Stykket er på samisk og finsk, men vil bli tekstet.

Se bilder fra forestillingen her

 

 

Ensemblet/Neavttárat/Skuespillere:

Iŋgor Ántte Áilu Gaup

Tiina Weckström

Jarkko Lahti

Mary Sarre

Čálli/Av/Playwright:   Ari-Pekka Lahti

Bagadalli/Instruktør /Director:   Ari-Pekka Lahti ja/og/and Hanna Brotherus

Lávdehábmen/Scenografi/Stage design:   Katri Rentto

Bivttashábmen/Kostymedesign/Costumes:   Berit Marit Hætta

Musihkka/Musikk/Music:   Tuomas Rounakari

Lihkadanhábmen/Koreografi/Choreography:   Hanna Brotherus

Čuovgahábmen, Jietna ráđđeaddi/Lysdesign, rådgiver Lyd/Lightdesign,  Sound supervisor:    Harri Kejonen

Giehtačálus veahkki/Manus hjelp/Literary assistant:  Jarkko Lahti

Lávdeovddasvástideaddji /Scenemester/Stage manager:   Patrick Torné

Prográmma/Program/Programme:   Aina Bergroth, Krista Mäkinen

Anmeldelser

Et sanselig, finstilt verk om en samisk kunstner.

Anmeldelse Helsingin Sanomat, lørdag 08. februar 2014.

På Det Finske Nasjonalteatrets scene Omapohja spilles en livskraftig portrett av en samisk kunstner på tre språk, der det samiske språket med all rett klinger aller vakrest.

Aillohas – Auringon poika er et sanselig, finstilt verk om dikteren, billedkunstneren og musikeren Nils-Aslak "Ailu" Valkeapää (1943 – 2001), som ville fortelle om naturens skjønnhet og som gav et løft til samenes nasjonalfølelse. Jarkko Lahtis dype forståelse for Áilus person og betydning bærer langt over forestillingens konvensjonelle* grenser. (*vanlige, alminnelige- oversetterens anm.)

 

Ari -Pekka Lahtis manuskript beskriver Ailus reise fra det å være en samegutt til å bli en anerkjent og berømt kunstner på verdens talerstoler. Forestillingen dveler ikke ved historisk kronologi, men konsentrerer seg om øyeblikk av Ailus personlige oppvåkning som kunstner.

Forestillingens anskuelighet er nådeløst treffende. Áilu oppdager i sin ungdom hvordan samene gjennom hard politikk er blitt drevet til å tjene hva/ hvem som enn kommer med toget. Et eksempel er når president Kekkonen besøker Enontekiö, og et fiskeløst vann fylles med importert regnbueørret som settefisk.

 

I stedet for å fortelle et heltesagn, vises det at man kan velge annerledes.

Áilus joik bryter med den gamle religiøse tradisjonens koder, men opprøret i seg selv er ikke det viktigste for Áilu. Det mest sentrale er forståelsen for naturens indre verdi, hvilket gjennomborer hele Áilus vesen, spilt av Jarkko Lahti.

Lahti leverer et praktfullt arbeid ved å kombinere hjerteskjærende sensitiv realisme med et krevende fysisk uttrykk. Det viser seg i hopp mot vegg, i rullingene og i trinn som forvandler folkedans til et moderne bevegelsesspråk. På samme konsentrerte måte spiller og danser også Tiina Weckström, Mary Sarre og Ingor Antte Ailu Gaup i skiftende roller.

 

 

Áilu var i sitt arbeid om å verne kulturarven en moderne kunstner, i sin måte å sidestille og bruke alle sansene var han til og med forut for sin tid. Likhetene mellom de ulike kunstgreinene og menneskets ulike sanser, den felles roten, trer spesielt frem i formspråket som er blitt slipt til i samarbeidet mellom Ari-Pekka Lahti, Hanna Brotherus og Tuomas Rounakari.

I andre akt får Áilu lide under offentligheten. Det er rystende for forfatteren å oppdage hvordan alle hans ord kan vendes om til det motsatte av det han hadde ment. En tragisk ulykke bryter reisen for tidlig. I stedet for å fortelle et heltesagn, vises denne forestillingen at man kan velge annerledes. I øyeblikket holder man på å ødelegge Lapplands uerstattelige natur ugjenkallelig. Áilu stiller seg som en motkraft til homo economicus akkurat nå.

 

Maria Säkö


(Oversatt av Anitta Suikkari 14.02.14)

 

Vakker som naturen

Anmeldelse Turun Sanomat 8. februar 2014

Ari-Pekka Lahti: “Áillohaš – Auringon Poika”, regi Ari-Pekka Lahti ja Hanna Brotherus, musikk Tuomas Rounakari, kostymer Berit Maret Heatta, koreografi Hanna Brotherus, lys og lyd Harri Kejonen. Premiere på Det Finske Nasjonalteatret (Kansallisteatteri), Omapohja 06.februar 2014.

 

Det Finske Nasjonalteatrets forestilling “Áillohaš – Auringon Poika”, som hadde urpremiere på samenes nasjonaldag er som en bekk. Den sildrer gjennom Nils Aslak Valkeapääs liv, tidvis fossende av kunstnerens smerte, så igjen stille reflekterende over naturens skjønnhet i kunstnerens nærhet. Helheten i forestillingen, som består av fire skuespillere og to språk, ånder på samme måte av dyp respekt både for sitt forbilde og for alt levende.

 

“Áillohaš – Auringon Poika” er egentlig ikke et skuespill, men heller en samling tablåer, tekster og musikk – akkurat som Nils- Aslak Valkeapääs kunstnerskap. Valkeapääs kunst ble født ut av menneskene som bor i Sameland og naturen i nord. Valkeapää var en musiker, dikter og billedkunstner som brant for å formidle sitt eget folks lidelser og sin egen kjærlighet til naturen.

 

Skuespillet, skrevet av Ari -Pekka Lahti, stanser ved noen av milepælene i Valkeapääs liv, men blir ikke dvelende og velter seg i dem. Det spretter fra sten til sten uten ballast.

Likevel har man klart å inkludere mange temaer i samme pakke; kunstnerskapet og hans søken etter det er kanskje det viktigste, men også lengselen etter felleskapets og familiens anerkjennelse, og gjennom søsteren, spilt av Mary Sarre, den samiske kvinnens livssmerte.

 

Nils Aslak Valkeapää spilles av Jarkko Lahti som kaster seg inni rollen som en bjørn vekket til våren. Med kraft og mot, men smilende. Ensemblets samarbeid, instruert av Ari-Pekka Lahti og Hanna Brotherus, er nesten knirkefritt. Den svært danseriske koreografien krever klokke-ren presisjon, akkurat som om det kontinuerlig fantes en flokk av smygende dyr på scenen, som parallelt beveger seg etter byttet med urtidens instinkt.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg liker forestillingens tospråklighet, siden den forutsetter teksting og kontinuerlig kikking mot scenens øvre kant. På den andre siden er det vakre samiske språket som et ekstra smykke til den karrige scenografien, og skuespillerne Mary Sarre og Ingor Ante Ailu Gaup tilfører forestillingen dens helt særegne stemning.

Tiina Weckstrøms tilstedeværelse på scenen er alltid og kommer antageligvis alltid til å være makeløs. Lydlandskapet støttes av Tuomas Rounakaris musikk, som i underbevissthetens dypeste lag slutter seg direkte til naturen og til tilværelsens grunnvoller.

 

Forestillingens kraft ligger desidert i den fortettede integriteten. Dette lyriske verket er første del i en trilogi som Det Finske Nasjonalteatret har bestilt av Ruska Ensemble. Med i produksjonen av skuespillet skrevet av Ari-Pekka Lahti er også Beaivváš Sámi Našunálateáhter. Kanskje tilskueren i fortsettelsen slippes enda dypere inn i samiskhetens fundamenter, slik at vi kan forstå hva som forbinder oss og hva som skiller ad.

 

ILONA  KANGAS

 

Fra finsk oversatt til norsk ved Anitta Suikkari.