Blikktrommen handler om Oskar, gutten som nekter å vokse. Det handler om et Tyskland tvunget i kne, om Oskars mor, Agnes, med de hete hendene. Det handler om framveksten av nazismen, om destruksjon av en by, om bruspulverkjærlighet, om det å spise så mye ål at man dør av det - og om en død leketøyshandler.

I et magisk, realistisk språk gir Günter Grass oss et unikt perspektiv på menneskelig overmot og avmakt. Han stiller spørsmål ved om man kan stole på det man tror man vet og det man tror man husker. Ikke minst er Blikktrommen en hardtslående, sanselig historie som står i direkte dialog med dagens politiske situasjon i Europa. Den får oss til å tenke på hvilke strømninger og holdninger som kan virvles opp når velferdsstaten kveles og gjeldskrise truer.

Regissør Jon Tombre, kjent for sterke visuelle og musikalske forestillinger på HT som Hamsuns feber og Alexander den store, transformerer Scene Øst til en burlesk fantasi over 40-tallet der publikum atter en gang utfordres til å se teaterrommet fra et nytt perspektiv.

Den unge talentfulle tromsøværingen Sondre Pettersen spiller Oskar, en djevelsk musikalsk gestalt. Anneli Drecker spiller hans mor, og Bel Canto med makker Nils Johansen gjenforenes i forestillingen der musikk og tekst smelter sammen til en gjennomkomponert helhet.

Varighet: 2 t, 10 min (inkl. pause)

Varighet
0 minutter
Spilleplan
Dato/Tid Scene
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
På scenen
Skuespiller
Skuespiller
Skuespiller
Skuespiller
Produksjon
Lysdesign Isak Eriksen Bjørn
Oversettelse Kristin Auestad Danielsen
Kostyme Kathrine Tolo
Scenografi Lawrence Malstaf
Av Günter Grass og Armin Petras
Dramaturg Tale Næss
Komponist Nils Johansen
Med-komponist Anneli Drecker, Sondre Pettersen

Anmeldelser

Anmeldelse Dagbladet

Blikktrommen er noe nært uimotståeling, mener Dagbladets anmelder Inger Hobbelstad.

Anmeldelse iTromsø

Blikktrommen er teater for alle sanser, sier Helge Matland i iTromsø.

Anmeldelse Nordlys

Musikken er det som griper mest, mener Bjørn H. Larssen, anmelder i Nordlys

http://www.nordlys.no/kultur/article6436363.ece

Anmeldelse NRK

Per Kristian Olsen i NRK mener Blikktrommen er et visuelt lekkert eventyr.

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/troms_og_finnmark/1.10868538

Anmeldelse Klassekampen

Bikktrommen er en uvanlig, gjennomført og ekpressiv oppsetning, mener Ida Lou Larsen i Klassekampen.

Anmeldelse Aftenposten

Forestillingen bæres av sangen, og Nils Johansens referanserike og suggestive musikk, skriver Aftenpostens Therese Bjørneboe.

Bakgrunnsstoff

Når noen roper, skal vi svare

Ingen lever i et fullstendig vakuum. Og det er samtida vi lever i. Hålogaland Teateret ønsker å gi rom for motstemmene. Når noen roper, skal vi svare. "Hålogaland Teater bærer med seg en sterk politisk tradisjon" - Nina Wester 2011

I en hul trestamme utenfor Villa Villekulla gjemte Pippi Langstrømpe bringebærbrus og gullpenger i min barndom. Jeg leste om henne med store øyne. Hun kunne selv råde over sitt liv, definere hva som var sant og hva som var rettferdig: Her er jeg! roper Pippi. Her er jeg og gir lyd fra meg. Som en protest, som et krav om kontakt, om et gjensvar.


Også i Hålogaland Teaters store musikalske satsing på hovedscenen i vinter, «Hedwig and the Angry Inch», møter vi en kvinne som kan snakke for seg. Hedwig forlater et delt Tyskland rett etter krigen, til fordel for kjærligheten og USA. I et sprik mellom øst og vest er Hedwig en tvetydig skikkelse både som kjønn og som individ. Hun er hverken kvinne eller mann, hun er en som forlater og forlates. Ingen kan drømme som Hedwig, ta plass som Hedwig og ingen kan utslette seg selv som Hedwig. - Jeg er den nye Berlinmuren, sier hun - og hennes rop er et rop inn i vår egen samtid. Et rop om å kreve retten til å eie sin egen historie, om retten til å skape sin egen identitet og om musikken som det stedet der identiteten og en mulig verdighet skapes.

Det å oppdage seg selv handler om å oppdage de andre. Den tiden vi lever i, er formet av tanker andre har tenkt. Vi bygger våre ideer og handlinger på tradisjoner etablert i en tid vi ikke lenger lever i. Mange av de underliggende tankene om hva som er godt teater, hvordan vi bør leve våre liv, og hva som gjør oss lykkelige, har røtter i erfaringer andre mennesker har gjort seg i deres samtid. Når Hålogaland Teater nå vender blikket ut mot verden, er det viktig å se både forover og bakover. Hvordan ser det ut, det som former oss? Og hvis vi lar mennesker fra den tiden komme til orde – hva har de å si oss? Hedwig fra et oppmicket USA? Pippi Langstrømpe fra et solrikt etterkrigs-Sverige?


Et teater, en litteratur eller et kunstnerisk utrykk som ikke behandler sin egen tid, er irrelevant

- Dario Fo

I et intervju i dette magasinet sier Kristian Figenschou følgende om arbeidet han er i gang med i soloforestillingen «Mistero Buffo» av Dario Fo:
- Æ blir inspirert av måten han tør å si ifra på både direkte og indirekte. Man skal tørre å reise sæ og si ifra, tørre å gi bud om eget budskap. Det e jo dette som i bunn og grunn e en stor del av mitt virke - at æ har et budskap i det æ gjør.


Da Dario Fo skrev sin «Mistero Buffo», gikk han til en eldgammel fortellertradisjon for å møte samtida. Og når teateret nå velger å sette opp en tekst av nobelprisvinneren, er det ikke første gang vi gjør det. Tidligere har teateret spilt klassikere som «Vi betale ikkje» og «Mamma heks». Fo er en dikter som ønsker å sparke fra seg. Og når han sparker, sparker han oppover, ikke nedover.
Da arbeiderbevegelsene vokste fram i Europa, skapte de håp. Den feudale tida var over. Borgerne hadde hatt sin revolusjon. Nå var det de eiendomsløse, de som kun var arbeidskraft, som skulle få sin rettmessige plass. Fra slutten av 1800-tallet begynte arbeiderne å organisere seg, lage fagforeninger og partier. De var massene. Nå skulle flertallets stemme vinne igjennom.

Å få sin virkelighet speilet

Dette var de nye tankenes tid. Ismenes tid. Anarkismens, ateismens, kommunismens og nudismens tidsalder. Det var en tid for klassekamp, kjønnskamp og seksuell oppvåkning. Gud og øvrigheta ble utfordret. Kunsten forlot det figurative, og kvinnene oppnådde en ny posisjon i samfunnet, alt er i bevegelse. Men denne bevegelsen klippes av ved krigsutbruddet i 1914 - den første verdenskrigen, som fram til 1918 skal gjødsle Europas jorder med dets ungdom.


Etter fire år ligger Europa i ruiner og vinnerne kan definere framtida. I land som Tyskland og Italia er det arbeidsledighet og sosial nød. Der vokser nye bevegelser fram - bevegelser som ikke ser demokratiet som en løsning. Idelogier som tror på en sterk stat som kan styre markedskreftene og gi sitt folk velstand, trygghet og beskyttelse.


I oktober 1922 blir fascistenes leder Benito Mussolini den 27. statsministeren i Italia, men i Tyskland er det Nasjonalsosialistiske Arbeiderpartiet NSDAP fortsatt lite. Så sent som i 1928 får partiet bare 2,6 % oppslutning. Der er det arbeiderbevegelsen som står sterkt. Men arbeiderbevegelsen er splittet, og bare fire år senere, i 1932, samler NSDAP 37,2 % av velgerne.

Samtiden er alltid rett foran oss

Samtiden er det vi er og der hvor vi er. Den er et «her». Alltid rett foran oss og allerede over. Ingen av oss er i stand til å se hva som ligger rundt neste sving. I boken «Blikktrommen» beskriver Günter Grass det livet folk levde i byen Danzig i sentral-Europa i mellomkrigstida. Det er en tilsynelatende trygg verden, en verden av kortspill og soppstuing og radioapparater. Ingen i familien han skriver om vet at en ny verdensomspennende krig er nært forestående, en krig bare en av dem vil overleve.


Tyskland er første verdenskrigs store taper. Etter kapitulasjonen i 1918, er Tyskland tvunget i kne. Landet mister sine kolonier, det er utestengt fra markeder det før hadde tilgang til, og landet avkreves en tung krigsskadeerstatning. Som svar på tingenes tilstand setter Weimarrepublikken Tyskland på sparebluss. Folk sliter, men det er krakket på New York-børsen i 1929 som sender Tyskland inn i massearbeidsløshet. Den vestlige verden er i økonomisk krise. Tyske banker og industri får ikke lenger lån; næringslivet kollapser, Inflasjonen øker. Folks pensjoner og sparepenger går tapt.


Det er i denne tiden tyske gater fylles med knust glass og slagord, og det er i denne tiden det nasjonalsosialistiske partiet vinner oppslutning. Hitler sier: Vi skal bygge en velferdsstat. Vi skal ta vare på våre borgere uavhengig av sosial klasse. Sammen skal vi forsvare vårt blod og vår jord. Vi skal kjempe mot den jødiske sammensvergelsen, mot kommunismen, mot markedet. Dette er oppreisningens tid og utrenskningens tid. En tid for renhet. For å forsvare den ariske rasen. For å skape et «Lebensraum»- et Stor-Tyskland for alle tyskere.

Også Cora Sandels karakter Katinka Stordalen får kjenne på det å ikke kunne betale for seg. Å måtte ta imot almisser. Å kjenne blikkene fra de som har klart seg bedre brennende i nakken. I 1933 var opp mot 22 % av de fagorganiserte i Norge uten arbeid. Mange familier levde på én inntekt, og mens utvandringen til Amerika avtok og fødselstallene steg, innførte regjeringen offentlige matkuponger til arbeidslediges familier. Det handler om å klare seg. De handler om å holde hodet over vannet.

Det er et spørsmål om penger, det som alt annet.
(Katinka Stordalen – Kranes konditori, 1946)


Demokratiet er en skjør ting, og mens demokratiet konsoliderte seg i Norge i mellomkrigstida, så fascistene i Italia og i Spania en annen vei. I Tyskland benyttet Hitler maktovertakelsen i 1934 til å oppløse den gamle Weimarrepublikken. Han avskaffet pressefrihet og organisasjonsfrihet - han benyttet kort sagt demokratiet til å avskaffe demokratiet. Krigsmaskineriet ekspanderte. Verneplikten ble utvidet. Staten skaffet seg kontroll. Samtidig økte produksjonen av konsumvarer, og på mindre enn fire år hadde Tyskland igjen full sysselsetting. Hjemme i Norge bygger Arbeiderpartiet ned forsvaret, Johan Nygaardsvold blir ny statsminister i 1935. I 1939 bryter andre verdenskrig ut i Europa.

Teater med utgangspunkt i aktuelle problemstillinger

- Mennesket har kriget til alle tider, sier regissør Jon Tombre. I «Blikktrommen» viser Günter Grass oss at krigen har et menneskelig ansikt. Krigens ansikt er vårt ansikt. Den er en del av vår historie.

Også i dag er det er mange ting som kan true demokratiet. Krig er en av dem, økonomisk krise en annen. Vi lever i et Europa med høy arbeidsledighet og et valutasamarbeid som er på randen av oppløsning. Kanskje var det da det den tyske økonomien ble satt på sparebluss at folk for alvor mistet tiltroen til demokratiet. Det tyske folket var ydmyket av Versailles-traktaten. De følte seg ute av stand til å påvirke noe, til å endre noe.
De nasjonalsosialistiske ideene var i bunn og grunn hentet fra samme kilde som det sosialistiske tankegodset. De var et produkt av ideen om at samfunn kan organiseres til det beste for alle gjennom sosiale ordninger og en sterk stat. I dag hevder den ledende ideologien at et samfunn kan organiseres til det beste for alle gjennom det frie markedet. Men etter mange år med tilsynelatende stabilitet, befinner Portugal, Hellas, Irland og Spania seg med ett i en krisesituasjon med bunnløs gjeld. Store lån fra EU betinges av en offentlig sparepolitikk. Velferdsstaten bygges ned, pensjoner, barnetrygd og sosialstøtte fjernes eller reduseres. De fattige blir fattigere. Mange føler at de ikke lenger har noen påvirkningskraft - økonomien avpolitiseres og sinnet vokser. Vi ser store streiker, opprørspoliti i gatene. Det ekstreme høyre er på frammarsj. Ikke bare Gyllent daggry i Hellas, men Jobbik i Ungarn og English Defence League i Storbritannia.

Trommen skal tromme

I den mellomkrigstiden Günter Grass beskriver, bygde man tribuner. Senere stod familien Matzerath under bomberegnet i Danzig og så byen legges i grus.

Katinka Krane reiste seg fra kaoset i stua si der hun drev sin hjemmebedrift. Hun tok knappenålene ut av munnen, slengte skråbånd og saks fra seg og gikk ut. Mest for å unnslippe, kanskje, men også for å finne noe annet enn dette: det daglige slitet. Gjentagelsene. Følelsen av ikke å være noe verdt.
I dag vet vi hva som kan skje når folk mister troen på framtida. Vi vet hva som lever der ute på bloggene, i kommentarfeltene og i taxikøene: innvandrerfiendtlighet, skepsis mot skatter og avgifter, skepsis mot homofile, antifeministiske følelser, nasjonalistiske følelser, følelsen av at det finnes en trussel der ute.

I Russland vedtas det lover som gjør det ulovlig å kritisere kirka. De homofiles rettigheter innskrenkes. Spørsmålet er - hva skal vi svare med? Hvordan skal vi møte vår egen nære framtid? Hvilket språk skal vi bruke?

Hålogaland Teater ønsker å være en samtidsaktør, å ta del i det offentlige rommet. Vi spiller «Blikktrommen», «Mistero Buffo» og «Kranes Konditori» i håp om at disse forestillingene vil ha kraft i seg til å vise at mennesket er et produkt av de samfunnsstrukturene vi blir født under og lever i, men at vi også har denne vidunderlige evnen til å transformere dem, absorbere dem og overskride dem. Så her står vi. Mellom Oskar med trommestikkene og Pippi i Villa Villekulla. Mellom Hedwig med sin sorg og Katinka Stordalen med sitt raseri over det som begrenser dem. Teater og samfunn henger sammen. Gjennom å speile vår nære fortid, håper vi å si noe om den tida vi lever i og den verdenen som former oss. Kanskje kan vi i lys av andres erfaringer gjøre oss våre egne. Se våre liv tydeligere, - og den samtida som er vår.

En betraktning rundt Hålogaland Teaters repertoar våren 2013 ved dramaturg Tale Næss

Musikken i Blikktrommen

Her kan du laste ned og høre smakebiter av musikken som er komponert til forestillingen.

Nils Johansen har sammen med Anneli Drecker og Sondre Petteresen komponert musikk til forestillingen Blikktrommen.

I tillegg til den nykomponerte musikken brukes også følgende verk:

Klein Häschen –trad.

An der schônen blauen Donau - J. Brahms

Tiger Rag - N. LaRocca

Der Geyers schwarzer Haufen - trad.

Violin Sonata i g-moll - J.S. Bach

Agnus Dei - J.S. Bach

Teksten klei n häschen (Oversettelse: Anneli Drecker)
Klein Häschen wollt spazieren gehen
spazieren ganz allein
Da hat's das Bächlein nicht gesehn
und plumps, fiel es hinein

Lille harepus ville ut å spasere,
spasere helt alene
Den så ikke bekken som var der
og "plops" så falt den uti.

Bildegalleri