Vi er i antikkens Hellas, hvor mennene kriger og kvinnene lengter.

Av: Aristofanes
Oversatt til nordnorsk av Ragnar Olsen
 
Med: Marit Adeleide Andreassen, Maryon Eilertsen, Guri Johnson, Kristine Henriksen, Marte Tangen, Espen Østman, Marius Lien, Jakob Höglund, Helga Guren, Geir Ringvold, Mats Holm Ernstsen, Ida Karoline Renø Svendsen og Siri Therese Thuen
Orkester: Ole-Morten I. Lekang, Steffen Grønli Karoliussen og Kent-Robin Nilsen 
Regi: Kristina Kjeldsberg
Komponist: Tore Bruvoll
 
Vi er i antikkens Hellas, hvor mennene kriger og kvinnene lengter. Kvinnene vil ha fred og ønsker å ha mennene for seg selv. Med Lysistrata i spissen går kvinnene til sexstreik. Det utspiller seg en kamp mellom lidenskap og fornuft, mellom kvinner og menn og mellom krig og fred. Vårens store satsing på Scene Vest er en driftig musikalsk komedie fra en av antikkens store dramatikere.

Varighet
0 minutter
Spilleplan
Dato/Tid Scene
Scene Vest
Scene Vest

Bakgrunnsstoff

Medvirkende

Her finner du informasjon om medvirkende i Lysistrata.

Marit Adeleide Andreassen
Lysistrata
 
Maryon Eilertsen
Lakis/Den Våte
 
Guri Johnson
Drakos
 
Kristine Henriksen
Kinesias
 
Marte Tangen
Myrrine
 
Espen Østman
Kleonike/Budet
 
Marius Lien
Provolos
 
Jakob Höglund
Lampito
 
Helga Guren
Freden
 
Mats Holm Ernstsen
Kor og diverse
 
Geir Ringvold
Kor og diverse
 
Ida Karoline Renø Svendsen
Kor og diverse
 
Siri Therese Thuen
Kor og diverse

Den gamle attiske teaterfeiringen i Dionysoskulten.

Et møte med den gamle attiske komedien kan være utfordrende: En vill fantasiverden stilt på hodet, sjikane mot navngitte besteborgere, og obskøne gester og tale som kan få noen og enhver til å rødme. Hva er dette for et fenomen?

Vi må tilbake til det gamle Attika, bystaten der Athen var sentrum. Omkring år 500 f.Kr. ble dette samfunnet omformet til et demokratisk fellesskap der alle, rik eller fattig, fikk stemme i folkeforsamlingen. De sosiale spenninger som eksisterte ble kanalisert i positive retninger, noe som bidro til å stabilisere samfunnet. En av disse var de store feiringene, de som alltid var viet en gud. Dionysos var én av dem, en sentral guddom som samlet folk i stor felles begeistring. Og det er innenfor rammen av denne gudemaktens kult at teaterfeiringen fant sted.

De dramaene vi har bevart stammer fra århundret mellom 500 og 400 f.Kr. Dionysos ble æret med prosesjoner der vinen fløt i rikelige mengder, han var jo også vinfellesskapets makt. Gudens statue ble eskortert inn i teateret og underveis dukket grupper av menn opp som sjikanerte besteborgere langs vegen. Det som er enda merkeligere er at spesielle Dionysos-symboler ble båret med i opptoget: Påler med falloser av tre øverst, til latter og jubel. Rituell sjikane i le av fallos-faner signaliserte at samfunnet trådte ut av normaliteten. Man kastet de vanlige hemninger over bord og ga seg ende over, vel å merke, så lenge feiringen varte. Dionysos avløste sin bror Apollons regime, han som i resten av året våket strengt over religiøs orden og samfunnsorden, spesielt slektsorden; under Dionysosfeiringen ble denne samfunnsorden oppløst rituelt, i en begeistret fornyelse av fellesskapet. Den Store Dionysos-feiringen ble ledet av årets øverste politiske leder, han valgte ut teaterstykkene og beordret velstående borgere å finansiere hver sin del av programmet. En stor kor-konkurranse, der guttekor og mannskor-ett fra hvert av de 10 ‘fylkene'-konkurrerte om førstepremien, innledet teaterfeiringen, deretter kom én dag der det ble spilt 5 komedier, så 3 dager med 3 tragedier og 1 satyrspill per dag. Bortsett fra ved en mindre Dionysos-feiring, og enkelte gjentakelser på landsbygda, ble det ikke spilt teater. Til slutt avgjorde en jury med et medlem fra hvert av de 10 ‘fylkene', hvilken oppsetning som var den flotteste og skulle få førstepremien. Alle opptredende var menn, og hver oppsetning bestod av tre aktører og et sang-dansekor, der alle ar athenere-amatører. Ingen kvinner var involvert overhodet, og det er fortsatt uklart om kvinner var blant publikum. Mennene på scenen måtte altså forvandle seg til kvinner, og det var mulig siden alle de opptredende bar masker og rike gevanter. Mimikk var altså ikke mulig, man måtte uttrykke seg med gester og stemmen, og ofte var versemål og rytme med på å angi stemninger.

Dionysos-feiringen satte den virkelige verden på hodet, i rituell sjikane og hårreisende skue, så lenge det varte. Her møttes alle til heftige opplevelser i teateret: én dag fylt med bare komedier, i overstadig latter, så tre dager til ende i tragedienes grep, i gysende gru. Så var det over og hver gikk til sitt.

Komediene vi kjenner fra den perioden bringer en absurd verden på scenen, mennesker og dyr møtes og snakker sammen, noen flyr til himmels for å hindre gudene, andre jogger til underverdenen for å møte de avdøde. Umulige prosjekter blir plutselig mulige, dvs. det står gjerne en hjerne bak, en frontfigur som er mektig irritert over rikets tilstand. Han eller hun allierer seg med gode krefter og går energisk til verks, og etter en serie dumdristige påfunn, blir saken ordnet, verden er snudd på hodet til stormende jubel. Et festlig gilde og bryllupsfest ender det hele.

Men, helt så uskyldig er ikke komedien. Én ting er at koret, midt under spillet, tar maskene av og leser borgerne leksa. Her får de ramsalt beskjed om hva som går galt. En annen ting er at personer og kor kan komme med beiske sjikaner mot avvikere, de som tøyer det som kan tolereres i sin politiske, militære eller seksuelle opptreden. Med det samlede publikum som heiagjeng flekker komediantene tenner mot disse, de harselerer over sine ofre av full hals og med fullt navns nevnelse, i le av det dionysiske frispråket. Komedien går ikke av vegen for å attakkere prominente personer heller, kjendiser og dem som har makt, alle som i demokratiets land tror de er bedre enn oss. Slik vekkes en gruppelatter som opprettholder normene for det akseptable og som bringer balanse i asymmetriske maktforhold, vel å merke så lenge feiringen varer. Og over det hele drysses de obskøne gester og rå fallisk tale. Mens verken sjikanerende tale eller verbal blotting den gang ble tolerert utenfor feiringene.

Aristofanes er dikteren som ble mest berømt og det er kun noen av hans verker som er bevart. Han førte på scenen Fuglene, som hjelper misfornøyde athenere å grunnlegge en ny og lykkelig stat midtveis i himmelen. Vi møter sønnen som helbreder den gamle knarken av en far som ikke gjør annet enn å dømme folk (og en stakkars hund) i jurydomstolene (Vepsene), og Froskene, som hilser, brekkekkekkeks, selve teaterguden, en latterlig feiging, på veg til Hades, dødsriket, for å hente en av de store tragediedikterne opp til de levendes verden: Moralens vokter Aiskhylos vinner over den tvilsomme Euripides, mens deres edle kollega Sofokles ser  på. Mens krigens alvor raser, henter Aristofanes opp en freidig bondemann blant folk i bygda Akharnai, som presterer å slutte en personlig fred med fienden og nyte herrens glade dager siden. Vi møter Demos, Folket, en eldre herremann, som blir forsøkt dupert av slu politikere og tilslutt forynget, mens Kavalleriet galopperer rundt ham. Men også filosofen Sokrates må gjennomgå, og 25 år før han ble dømt til døden, blir han hengt ut i komedien, bokstavelig talt, han svever i en kurv blant koret, Skyene, med sine luftige tanker, og jubelen daler ned i finalen når oppviglerens Spekulatorium går opp i flammer! Selv tragediedikteren Euripides blir hovedperson og skyteskive, han som bragte sterke, men umoralske kvinner til scenen: På deres Thesmoforia-høytid gjør kvinnene kollektivt opprør og planlegger å lynsje mannen: Ut med ham. Planen blir avverget når dikterens svoger kler seg ut som kvinne og infiltrerer kvinneleiren. Ja, det er flere kvinnekomedier. Kvinner hadde jo dengang ikke politiske rettigheter i det virkelige liv, men i Kvinnene overtar folkeforsamlingen, står de opp før daggry, raner til seg mannens jakke og stav, knytter løsskjegg rundt haka og okkuperer forsamlingsplassen. Her gjør de et statskupp, overtar makta fra mennene og vedtar fluks å avskaffe privateiendommen og ekteskapet: Nå skal de velge sine elskere selv, fritt og freidig.

Lysistrata føyer seg inn i denne rekken av absurde Bakvendtland, den modige heltinnen som vil gjøre det av med krigen. Denne krigen var jo i Aristofanes'  samtid blodig alvor:  Spartanerne med sine allierte angrep Athenerne med deres allierte. På scenen dukker Lysistrata opp: Det er uholdbart at mennene er så lenge hjemmefra og det vil hun og hennes medsøstre gjøre noe med. De allierer seg på tvers av de krigende partene med kvinnene i Sparta, i Boiotia og andre bystater, i felles front mot mennene. Kvinnene skal stagge mennenes krigføring, og hvordan? Jo, de unge skal nekte dem sex, de eldre okkuperer Akropolis og blokkerer krigsfinansene. En gubbehær stormer blokkaden med flammekastere, mens damene tømmer vann fra høyden, et synlig tegn på den kosmiske kampen som pågår. Lysistrata og henne søstre fanger en topp-politiker og kler ham i kvinneklær. Slik snur de verden på hodet. De unge kvinnenes "blokade" skaper imidlertid de verste forviklinger, og én etter én kommer nødstedte menn og kryper for fru "Hæroppløser" (som navnet betyr). Til slutt stimler alle sammen i hop og bønnfaller damene om fred. Frøken "Forsoning" tjener til forhandlingsbord der fjell og bukter blir reforhandlet, og jubel daler ned til slutt, mann og kone faller hverandre om halsen og hele absurditeten oppløser seg i (menns) latter.

Vegg i vegg med komedien ble det altså spilt tragedier. Om dem må vi tie her, men i disse dramaer ble også verden snudd på hodet, her skjer forferdelige brudd på samfunnets orden, denne gang til sjokk og vantro. Slik samlet det Dionysiske teateret det demokratiske fellesskapet i de årlige Dionysia-feiringene, en balansering av makta og kreativ fornyelse av deres felles orden.

Synnøve des Bouvrie
Professor dr. philos, Universitetet i Tromsø

En musikalsk smakebit

Her kan du laste ned og høre på en av sangene fra forestillingen.

Tore Bruvoll, kjent fra Hekla Stålstrenga, har komponert musikken til Lysistrata. Selve bandet består av tre musikere; Steffen Grønli Karoliussen, Ole-Morten Lekang og Kent-Robin Nilsen.

Anmeldelser

Dette mener anmelderne om Lysistrata.

Frodig om krig og fred og sånt
Helge Matland i iTromsø mener det er skapt et helstøpt konsept rundt Lysistrata på Hålogaland Teater, og gir forestillingen terningkast 5.

Klassisk sex-lockout
En crossdressing-komimusikal på nord-norsk, skriver anmelder Harald Groven i Tromsøby.
 
Gresk komedie ble nordnorsk tragedie
Det mener Bjørn H. Larssen i Nordlys.

Bildegalleri