Jeg er ikke Nora er historien om kvinnen som inspirerte Henrik Ibsens dramatikk, og et kjærlighetsmøte utenom det vanlige.

Av: Elin Tinholt
Bearbeidelse: Terje Mærli
Regi: Terje Mærli
Komponist: Henning Sommerro
Scenografi og kostyme: Åse Hegrenes
Lysdesign, grafikk og videodesign: Reidar Richardsen
Maske og hår: Kati Sjøgren
Billedbearbeidelse: Eva Tuft
Dans: Tove Mack

Med: Guri Johnson, Yngve Dahlberg
 
Ibsens møte med Laura Kieler fra Tromsø ble avgjørende for forfatterens dramatikk, og var blant annet inspirasjon for den kvinnelige hovedrollen i Et dukkehjem.
Jeg er ikke Nora handler om dikteren og modellen, og vi ser hvordan Laura trygler kunstneren om å dementere offentlig at hun er hans modell. I datidens leksika kunne man slå opp på Laura Kieler og lese at det var nettopp hun som var modell for Ibsens Nora, noe som fikk store konsekvenser for Kielers rykte - "Æ har ikkje forlatt mine barn!". Men kunstneren ønsker ikke å kommentere sin kunst. Hentet kunstneren all sin inspirasjon fra denne kvinnen? Skrev han hennes liv om?

Varighet
0 minutter
Spilleplan
Dato/Tid Scene
Hammerfest
Lakselv
Båtsfjord
Vadsø
Kirkenes
Nordreisa
Finnsnes
Harstad
Sjøvegan

Bakgrunnsstoff

LAURA KIELERS TAPTE ÆRE

Enkelte ganger er modellen til en litterær skikkelse så lett gjenkjennelig at belastningen blir stor for den det gjelder. Den norskdanske forfatterinnen Laura Kieler (1849-1932) ble i sin samtid gjenkjent som modellen til Nora. Senere skulle hun kjenne seg igjen i flere av Ibsens verk. For Laura Kieler ble vennskapet med diktersfinksen en dyrekjøpt erfaring.

Knapt 18 år gammel skrev Laura Petersen Brands døtre. I boken, som var et motsvar til Ibsens Brand tok hun til orde for et mildere kristendomssyn. En ung kvinne som tok til motmæle mot selveste Henrik Ibsen! Det var ikke til å tro! Flere mente at boken måtte være skrevet av en mann.

Laura Petersen hadde tilegnet sin bok til Ibsen, og noen år senere skulle de to møtes for første gang. Etter gjennombruddet med Brand hadde Ibsen én gang for alle kvittet seg med hullete, utslitte klær og iførte seg nå skreddersøm etter siste mote. Laura Petersen var gudsordet fra landet. Rett fra bygda, nærmere bestemt Lø ved Steinkjær, var hun nå ankommet kongens by. Kanskje møtte de to hverandre på Hotell d'Angelterre.  Luksushotellet ved Kongens Nytorv  ble etter hvert Ibsens faste Københavnadresse. Mon tro hva de snakket om? Likte de hverandre? Alt tyder på at dikterhøvdingen ble sjarmert. Den unge kvinnen var ikke billedskjønn, men hadde et vinnende vesen, en tyngde og et alvor, et brennende hjerte og en sterk vilje. Han oppfordret henne til å gå videre på forfatterbanen. Ibsen mente hun hadde talent! Dessuten inviterte han henne til å komme og besøke seg i Dresden. En invitasjon Laura med glede takket ja til.

Året senere reiste den unge kvinnen til Dresden. Hun bodde på et pensjonat i nærheten og besøkte jevnlig Ibsen og hans kone Suzannah. Ibsen trivdes tydelig i Lauras selskap. Han ga henne et kallenavn. Et kjælenavn, om man vil. "Lerkefuglen", kalte han henne.

Senere skulle hun få god grunn til å angre at hun innledet vennskapet med Ibsen. Om dikterhøvdingen var en mann som ga, var han også en mann, og kunstner, som tok.

Laura skulle bli modellen til en av verdensdramatikkens mest kjente kvinneskikkelser - Nora. Men den virkelige Nora forlot aldri Dukkehjemmet, mann og barn, med hevet hode for å følge "plikten mot seg selv".  Den virkelige Nora ble fratatt sine barn og sperret inne på asyl.

Forhistorien virker unektelig kjent. Da Laura Kielers mann ble dødssyk med tuberkulose forordret legen et opphold i Syden som eneste botemiddel. Familien hadde dårlig råd, og Victor Kieler var en mann med prinsipper. Han nektet å låne penger av slektninger. Situasjonen var kritisk. I desperasjon, og uten sin manns kjennskap, lånte Laura Kieler penger til reisen av en slektning. Den lille familien reiste til Syden. Mannen ble frisk (og skulle leve i førti år til). Til ektemannen forklarte Laura at reisepengene kom fra inntekter av boksalg.

Hjemme igjen fikk Laura problemer med å innfri lånet. For å klare avdragene opptok hun et nytt lån, denne gangen med en slektning som kausjonist. Manuset hun håpet å få utgitt, og som hun i desperasjon sendte til Ibsen for å få en vurdering, ble refusert. Laura hadde ingen mulighet til å betale avdragene på lånene. Da slektningen som hadde kausjonert fikk pengeproblemer og stod i fare for å miste huset om ikke Laura øyeblikkelig innfridde sine betalingsforpliktelser, gjorde Laura en desperat manøver. Hun skrev falsk på en veksel som hun prøvde å løse inn i banken.  Men svindelforsøket ble oppdaget og skandalen var et faktum. Ektemannen, Victor Kieler, reagerte med vantro og avsky. Han forlangte øyeblikkelig skilsmisse. Barna ble tatt fra henne. Laura ble tvangsinnlagt på asyl.

En personlig tragedie. En historie om fortvielse, desperasjon, ukloke valg og svik fra sine nærmeste, er alle ord som sier noe om Lauras situasjon.

Etter en måneds tid kom hun ut av asylet. En møysommelig prosess med å bygge opp igjen livet begynte. Hennes mann innså snart at han har handlet overilt, og ba Laura komme tilbake. Etter et par år ble de to gjenforent. Ekteparet fikk til sammen fem barn. Laura fortsatte sitt virke som forfatter.

Til sammen teller hennes forfatterskap rundt tretti bøker. Flere av dem ble oversatt til blant annet finsk, tysk, fransk og tsjekkisk. Hun skulle bli en ivrig debattør i kvinneorganisasjonenes tidsskrifter og en dyktig foredragsholder. Som forfatter høstet hun lovord og anerkjennelse. Eller som Anton Andersen oppsummerte det i sin artikkel i Danske Forfatterinder i det nittende hundreår: "Hun har øvet et sundt, dyktig og nesten mandig virke i Litteraturen". Vi får tro det var ment som en kompliment.

Laura skulle for alltid bli stående i Noras skygge. Laura Kieler opplevde Nora som et svik. Gang på gang opplevde hun å bli konfrontert med sin rollefigur. Hennes dømmekraft og  moral ble trukket i tvil. Av autoriteter som Georg Brandes ble hun latterliggjort og ydmyket. Hun kom aldri fri. Det er unektelig paradoksalt at det som av mange er blitt tolket som et kampskrift for kvinnefrigjøring nettopp ble skapt på bekostning av en kvinne.
   

Senere i livet skulle Laura Kieler konfrontere Ibsen med hans svik. Hun ba om offentlig å dementere ryktene om at hun var Nora. Men Ibsen vegret seg.

Tok han i det hele tatt noe ansvar for det han hadde gjort? Hadde han gått for langt? Finnes det i det hele tatt noen grenser for hvor langt en kunstner kan gå i å bruke levende modeller i sine verk? Brutte vennskap. Knust tillit. Er det kunstnerens lodd? Kreves det hensynsløshet? Er det verdt det?

I Laura Kieler tilfelle stopper ikke historien ved Nora. På tampen av livet uttalte hun at hun så spor av seg selv både i Byggmester Solness og i Når vi døde vågner.

I Når vi døde vågner er det nettopp forholdet mellom kunster og modell som står sentralt. Her er det mange paralleller mellom liv og kunst; I stykket møter vi billedhuggeren Rubek som nettopp har vent tilbake til Norge etter mange års utlendighet da han møter sin tidligere modell Irene. Også Ibsen selv hadde vendt tilbake til Christiania etter mange år i utlandet da Laura oppsøkte ham en siste gang for å få ham til offentlig å dementere ryktene om at hun var Nora. Laura Kieler anklager Ibsen for å ha misbrukt henne som modell. Irene anklager Rubek for det samme. Laura og Ibsen er begge kunstnere. Også Irene og Rubek forenes i kunsten gjennom tilblivelsen av skapeverket; Oppstandelsens dag. Lauras sammenbrudd fører til innleggelse på asyl. Irene refererer til å ha vært et sted hvor armene hennes ble bundet sammen på ryggen, før hun ble senket ned i et gravkammer med jernstenger for luken. Irene har en mystisk skygge som følger henne og som hun ikke blir kvitt. Laura lever resten av sitt liv i Noras skygge.

Tok den aldrende mester likevel et oppgjør med sitt liv? Gjorde han det på den eneste måten han kunne? Ved å skrive om det?

Men helt fri kom han aldri. Og heller ikke hun

Elin Tinholt, dramatiker

  

Kunstnerisk stab og produksjon

Her finner du mer informasjon om kunstnerisk stab, samt navnene på de øvrige i produksjonen.

Terje Mærli (Regissør)
Terje Mærli har arbeidet som instruktør og dramatiker ved blant annet Oslo Nye Teater, Den Nationale Scene, Trøndelag Teater og Nationaltheatret. Mærli har også arbeidet innen tv og film. Han filmatisering av Margaret Johansen roman Du kan da ikke bare gå vant Amanda for beste fjernsynsfilm i 1986.  Terje Mærli er en av landets fremste eksperter på Ibsen, og har vært instruktør for over 30 Ibsen-oppsetninger i bl.a. Norge, Sverige, Danmark, Tyskland og Japan. Han har tidligere vært regissør på to oppsetninger ved Hålogaland Teater, Vildanden (2001) og Gagaringata (2006).

Åse Hegrenes (Scenografi og kostymer)
Åse Hegrenes er utdannet ved Nordiska Scenografiskolan i Sverige. Hun hadde praksis i Spania og Finland før hun vendte tilbake til Norge og Den National Scene i Bergen.
Hegrenes har gjort seg bemerket med oppsetninger som Fosses Dødsvariasjonar ved Nationaltheatret (2001), Holbergs Jeppe på Bjerget ved Rogaland Teater (2002). For førstnevnte produksjon mottok Hegrenes Skandinaviaprisen.

Henning Sommerro (Komponist)
Henning Sommerro er utdannet ved Trøndelag Musikkonservatorium og Musikkakademiet i Basel. Han er musiker, komponist og sanger, og har vært musikalsk leder ved både Møre og Romsdal Regionteater og Trøndelag Teater. Sommerro har skrevet musikk til både teater, ballett og film, og har vunnet Spellemannsprisen 3 ganger.
 
Tove Mack (Dans)
Tove er utdannet ved Den Norske Balletthøyskole, og har jobbet som frilans ballettpedagog, artist, danser og koreograf i både Oslo og Tromsø. Hun har vært fast koreograf og regiassistent for Påtryneteatret siden 1996. I tillegg har Tove vært koreograf på en rekke forestillinger ved Hålogaland Teater, der i blant Hemmel og hav, Sørbøe og Figenschow tolker Arntzen, Nessekongen Puntila og Peer!.
 
Kati Sjøgren (Maske og hår)
Kati er fra Finland, og er utdannet maskør og parykkmaker. Hun jobbet i mange år ved Den Norske Opera, men er nå fast ansatt ved Den Nationale Scene i Bergen.
Kati har jobbet mye med distriktsoperaen, og var også maskør på storsatsingen til Den Nye Opera i Bergen - Richard Wagners Den Flyvende Hollender. I 2006 var hun maskør på Robert Wilsons Peer Gynt som ble vist i Oslo, Bergen og New York.


Studiomusikere: Elena Yakovleva (fiolin), Håvard Schulerud Bilsbak (cello), Henning Sommerro (piano)

Billedbearbeidelse: Eva Tuft

Produksjon: Stein Eliassen, Irene Lind, Øyvind Furuhatt, Dagfinn Karlsen, Jim-Oddvar Hansen, Torje Graff, Elbjørg Hanssen, Lise Berg, Martin Eilertsen, Børge Kvaal, Henrik Svendsen, Anders Molid, Ingrid Stensen
Inspisient: Emilia Daczkowska Wist
Prod. Teknisk sjef: Jon H. Paulsen

DEN LEVENDE MODELLEN

Det var ikke bare Henrik Ibsen som hentet inspirasjon til sin diktning hos mennesker rundt seg. Levende mennesker og deres livshistorie er også godt stoff for forfattere i vår tid.

Flere bøker som har kommet ut de siste årene har hentet historiene sine fra levende mennesker. "Bokhandleren i Kabul" er kanskje den mest kjente. Boka har dokumentarisk form og ble skrevet av Åsne Seierstad etter et opphold hos familien til en ikke navngitt bokhandler i Kabul. Forfatteren Edvard Hoem valgte en annen form, da han skrev historien om sine foreldre. "Mors og fars historie" er en roman, der forfatteren dikter videre på minnene om og historiene fra foreldrenes liv.

I likhet med Laura Kieler stod bokhandleren fra Kabul selv fram og tok til motmæle mot forfatteren. Også andre mennesker har hevdet at elementer fra deres liv har blitt lånt av forfattere og misbrukt i litteraturen. Da Rønnaug Kleiva gav ut romanen "Ingen reell fare" i 2003 prøvde ei kvinne å få boka stoppet. Romanen handler om et ektepar og mannens elskerinne. Kvinnen mente at hun var brukt som modell for en av hovedpersonene og at det gikk an å identifisere henne ut ifra handlinga i boka.

Den store debatten om bruk av levende modeller kom opp et par år senere. Ei tidligere venninne av forfatteren Hanne Ørstavik gikk da ut og kritiserte Ørstavik for å bruke henne som modell i romanen "Like sant som det er virkelig". Den tidligere venninna mente at det fortrolige forholdet hun hadde hatt til forfatteren ble utlevert og misbrukt i romanen. I denne debatten ble også "Teori og praksis", Nikolaj Frobenius sine 70-tallsskildringer fra Rykkin i Bærum trukket inn som eksempel på litteratur der det blir brukt levende modeller.

Forfatteren Vigdis Hjorth har flere ganger blitt beskyldt for å skrive selvbiografisk. Særlig i romanen "Om bare", som handler om forholdet mellom en forfatter og en litteraturprofessor. Det har blitt tolka som historien om Hjorhs eget forhold til en litteraturprofessor. Helene Uri brukte sin gamle arbeidsplass ved Universitetet i Oslo som arena i romanen "De beste blant oss" etter at hun sa opp jobben sin der. Men Uri har sagt at om hun skulle "ta" noen i bøkene sine, ville hun skrive det slik at det bare var synlig for henne selv og den andre personen.

Laura Kieler ville sannsynligvis satt pris på om Henrik Ibsen hadde tenkt på samme måte.

Smakebiter fra media

En kjærlighetshistorie mellom to forfattere
Kent-Einar Myreng, NRK
 
Litteratur og virkelighet
Astri Dankertsen, Tromsoby.no
 
Urpremiere på HT
Helge Matland, Bladet Tromsø
 
Jag är inte Nora
NRK web-tv

Musikk fra forestillingen

Henning Sommerro har komponert musikk til forestillingen Jeg er ikke Nora.

Anmeldelser

Interessant og intenst
Nordlys spurte publikum hva de syntes om forestillingen etter premieren.
 
Liv og litteratur
Astri Dankertsen i Tromsoby.no mener eneste utvei for alle er å løpe og se forestillingen så fort som mulig.
 
Vakkert, men litt kjapt i svingene
NRKs Erling Steenstrup synes Jeg er ikke Nora er en vakker forestilling.

Ny seier for HT
Nordlys' anmelder gir Jeg er ikke Nora terningkast fem.
 
Intenst kammerspill
Helge Matland i Bladet Tromsø roser både skuespillerne og scenografien.
 

Turnérute

Hålogaland Teater tar forestillingen ut på turné i Troms og Finnmark.

4. mai - Hammerfest, www.aks.no
5. mai - Lakselv, www.lakselvkino.no, Tlf. 976 66 181
6. mai - Tana Bru, Tlf. 79 92 53 00
7. mai - Båtsfjord, Tlf. 78 98 53 64
8. mai - Vadsø, Tlf. 78 94 23 00
9. mai - Kirkenes, Tlf. 78 97 17 90
12. mai - Nordreisa, Tlf. 77 77 05 55
13. mai - Finnsnes, Tlf. 77 87 11 50
14. mai - Harstad, www.harstadkulturhus.no, Tlf. 77 06 78 90
15. mai - Sjøvegan, Tlf. 77 17 21 10/11
 
 

Bildegalleri