Ville knuse familien
Lenge tenkte dramatiker Monica Isakstuen at inntrengere skulle utslette familien i Til minne om familien. Så innså hun at en familie fint klarer å ødelegge seg selv.
- Det er en dirring der, et ubehag som jeg synes de har fanga veldig godt.
Mens kalenderen viser at det er fortsatt er mye som kan skje på scenen før urpremiere, er Monica Isakstuen på Hålogaland Teater for å se prøver på Til minne om familien. Hun har ikke sett mye, men hun er glad.
- Det fikk meg til å tenke at jeg hadde skrevet en skikkelig spennende tekst, ler hun.
- Og da mener jeg spennende som i nesten litt thriller-aktig.
Med latteren værende i blikket snakker hun om David Lynch-assosiasjoner, og det å klare å få fram marerittaktige sekvenser på en scene.
For det er en frykt og en uro i dette stykket, selv om man kan si at det handler om en helt vanlig stereotypisk familie som møter helt vanlige utfordringer. Personifisert av karakterene Virkeligheten, Kjærligheten og Døden.
Knyttet stykket til Tromsø
Men dette er også et skuespill som er uløselig knyttet til Tromsø, på grunn av metoden Monica Isakstuen benyttet seg av da hun gikk i gang med skriveprosessen.
- Jeg skriver stykker som like gjerne kan settes opp andre steder i verden, samtidig er det viktig for meg å knytte meg til dette stedet. Ikke ved å si at denne familien finnes i Tromsø, eller at det som skjer i stykket er spesielt tromsøisk, men jeg har fått bekreftet at dette finnes også her, sier hun.
Isakstuen satte seg nemlig ned på tomannshånd med ansatte på Hålogaland Teater, fra ulike avdelinger, og stilte personlige, eksistensielle spørsmål: Hva er det du har som ingen andre har? Kan du erstattes? Hvordan tror du andre synes du fyller rollene dine? Hvis verden slik vi kjenner den tar slutt, her og nå, og bare noen få kan bli med videre – hvorfor skal du få være en av dem?
Flere vil kjenne seg igjen
Hun brukte samme metode da hun skrev Kjære Albert, som hadde urpremiere på HT i 2023, men den gang ble ikke svarene brukt direkte i forestillinga slik de blir nå.
- Det er veldig mye av de samtalene i denne teksten, avslører hun.
- Ved å få lov å starte skrivearbeidet med materiale som kommer herfra, får jeg et mye rikere materiale enn om jeg selv skulle sette meg ned og lurt på hva med meg er uerstattelig og hvilke roller jeg fyller i livet. Det er tanker jeg ikke har tenkt selv, og måter å snakke på jeg ikke kunne funnet på selv.
Ble sint på familien
Egentlig var Isakstuen bestemt på å ikke skrive om familie denne gang. Både i dramatikken og i romanene hennes har familierelasjoner vært et grunntema. Men i intervjuene hun gjorde i Tromsø, merket hun at folk var opptatt av sine nærmeste relasjoner.
Familien begynte å presse seg inn i skrivearbeidet, og det fikk fram både sinne og kreativitet hos forfatteren. For til nå hadde planen vært å «gjøre noe helt annerledes og skrive på en helt annen måte».
- Da jeg merket at jeg ikke klarte det, ble jeg veldig sint på familien, og tenkte: «Faen ta, jeg skal knuse dere!»
Monica Isakstuen ler igjen.
For frustrasjonen gjorde at hun endte opp med å gå til angrep på familien. Selv om hun har latt seg inspirere av blant annet Michael Hanekes ubehagelige thriller Funny games, angriper hun ikke familien med «tegneserieaktige skurker» som kommer utenfra.
- Familien klarer jo fint å ødelegge seg selv, fastslår hun.
Inntrengerne innenfra
I intervjuene med de HT-ansatte ble det snakket mye om hvor nødvendig familien er for oss, men også hvor ekskluderende den kan være.
- Det at familien lukker seg om seg selv, kan føles begrensende, sier Isakstuen.
- Familien kan være ekskluderende selv i storfamilien, som vi ser et tegn på i dette stykket.
Såkalt normative familiestrukturer med to voksne og to barn, frustrerer henne. Derfor er det også denne familien vi møter i stykket; en gutt, ei jente, ei mor, en far. Isakstuen mener disse «klassiske» familierollene gjør stykket enda mer klaustrofobisk.
- Familien ødelegges ikke rent faktisk av barn fra tidligere forhold, men å hevde at «mine, dine, våre» ikke er en utfordring, ville være løgn.
Angrepet på familien i stykket kommer i form av karakterene Virkeligheten, Kjærligheten og Døden.
- Disse tre vilkårene som rammer inn menneskelivet, er jo både abstrakte, men også veldig konkrete størrelser. De kan representeres av mennesker i våre liv. Det å forholde seg til virkeligheten er vanskelig, det å forholde seg til kjærlighet er vanskelig, det å forholde seg til død er vanskelig. Å miste noen, hvordan påvirkes familien av det? Relasjoner utfordres og forandrer seg hele tiden, og det må man som menneske bare håndtere.
Den egentlige familien
Monica Isakstuen har selv det hun kaller «to sett med barn», og kjenner igjen tanken om «den egentlige» familien, som er sentral i Til minne om familien.
- Er den familien som gikk i oppløsning den egentlige familien, og så er den nåværende familien eller den neste familien bare noen som kommer etterpå? Dette snakket vi også mye om i intervjuene; hvordan det er noe middelaldersk ved å piske seg selv på den måten. Sånt gir meg mye mat når jeg skriver, forteller hun, og legger til:
- Familien er en ikke-bestandig størrelse. Vi vokser oss inn i eller ut av familien. Finner nye konstellasjoner. Og et sentralt spørsmål i dette stykket er jo: Kan vi bry oss om flere mennesker enn bare «oss» - familien?
I jula stenger vi de andre ute
Som forfatter og dramatiker har Monica Isakstuen gang på gang vist at hun mesterlig skriver fram det usagte og vanskelige i de nærmeste relasjonene. Når det er ubehag hun kjenner etter å ha sett prøvene på forestillinga, har hun fått det som hun ønsker.
Selv syns hun den norske julefeiringa er en god illustrasjon på hvor hermetisk lukka familier kan være. I jula er vi ofte samme med de aller nærmeste og stenger sånn sett verden ute.
- Dørene lukkes, nå skal vi kose oss! Og familiekos er bra, men går også på bekostning av solidaritet med andre mennesker. Kanskje begge deler er mulig? Jeg utfordrer like mye meg selv her. Jeg vil så gjerne ta mer av verden inn, ikke bare snakke om nestekjærlighet, men praktisere den. Dette blir bare viktigere og viktigere. Stykket mitt springer ut fra frustrasjon over familien, kjærlighet til familien og lengsel etter et større fellesskap.
