Hvorfor vi fortsatt kan kjenne oss igjen, 350 år senere
Vi har spurt regissør Geir Sveaass fem spørsmål om forestillingen Den innbilt syke. Om relevansen i dagens samfunn, humor og alvor, enkle virkemidler og hva han håper du som publikumer tar med deg hjem.
11. september er det premiere på Den innbilt syke. En komedie om kontrollbehov, sykdomsangst – og det desperate ønsket om å bli sett. Vi har spurt regissør Geir Sveaass fem spørsmål om det 350 år gamle stykket av Molière.
Hvorfor treffer stykket oss fortsatt, 350 år seinere?
Det som gjør Den innbilt syke fra 1673 interessant i dag er først og fremst Molières evne til å se, forstå og beskrive mennesker. Sette ting på spissen og skrive gjenkjennelige og morsomme situasjoner.
Det meste er forandret i de 350 årene som har gått siden stykket ble skrevet, men mennesker er og blir mennesker. Det var ikke bare på 1600-tallet at mennesker rotet seg inn i et selvsentrert behov for å bli sett og få oppmerksomhet. Og det var ikke bare på 1600-tallet at det var en hær av folk og firmaer som stod klar til å benytte seg av denne ropende sårbarheten med remedier, hjelpemidler og sympati, som kunne tjene seg rike på det. Mennesker har jo til alle tider satt seg selv først, og resten av verden i andre eller eventuelt siste rekke.
Hvordan er kritikken av legevesenet relevant i 2025?
Legevitenskapen har jo utviklet seg voldsomt på 350 år. Molière var sint på legene, som med høystatus og mange kloke fremmedord ikke kunne helbrede ham. I motsetning til vår innbilt syke Argan, som ikke har noen diagnose, hadde Molière tuberkulose. Han døde av det mens han spilte hovedrollen i Den innbilt syke. I 1673 kunne de ikke helbrede tuberkulose. Men det kan man nå. Hvis legevitenskapen var nådd langt nok i 1673 til å gjøre ham frisk, så hadde Molière funnet noe annet å harselere over.
Det vi må fokusere på i vår versjon, er de mennesker og den industri som tjener penger på alt som ikke nødvendigvis kan helbredes med piller, miksturer, varme steiner, lange samtaler eller lindrende musikk. Og de mennesker som gjør seg avhengig av alle disse, til dels dyre hjelpemidlene.
Argan sier i stykket "det er jo medisinene som holder meg i live". Hans bror repliserer at Argan kan takke sin gode helse for at alle de unødvendige medisinene han tar, ikke har tatt livet av ham. Det er ikke alle medisiner vi trenger å ta, og ikke alle behandlinger som hjelper.
Det er interessant at det preparatet fra medisinindustrien som virkelig boomer i våre dager, er kjempedyre sprøyter som virker slankende, men som egentlig er fremstilt for diabetikere. Vår tro på og behov for medisiner og medikamenter og alle slags hjelpemidler, har ikke endret seg gjennom tidene. Men så er det jo også det at vi i vårt bortskjemte velstandssamfunn har krav på å bli sett, tatt hånd om, og få sympati. Ingen skal krenke oss eller stille spørsmålstegn ved alle våre problemer, behov og dermed krav. Og det er i hvert fall ingen som skal si at vi bare skal ta oss sammen.
Dette kunne man jo skrive en helt ny komedie om, men det er nok å ta fatt på i Molières komedie. Vi har valgt å legge vekt på menneskene, holde oss til Molières tekst og har lagt ut noen små spor og kommentarer for å trekke frem de stedene der publikum kan finne paralleller og situasjoner å kjenne seg igjen i.
Det vesentligste i komedien er at Argan lærer å stå på egne ben. Kan han kjempe seg gjennom alle plagene og få et lykkelig liv? Det er en lang vei å gå, men det er lys i enden av tunellen. Og i hvert fall kan han nå så langt at han ikke plager andre med alle problemene sine.
Hvordan balanserer du alvor og humor i forestillingen?
Vi ler av det vi gjenkjenner og kan forstå. Vi ler av menneskelige feil og menneskers streben og statustap. For eksempel folk som dummer seg ut og som mangler selvinnsikt, så de ikke selv ser at de dummer seg ut. Noen som overrasker oss og mot alle odds kommer med et gullkorn. Eller de som tror de kommer med gullkorn, men som mangler både innsikt og viten. Vi ler av folk som faller, og morsomst er det når de går "skikkelig på rævva" i enhver betydning av det klassiske norske uttrykket.
Vi gjenkjenner våre egne mangler og bommerter. Vi vil for alt i verden ikke selv miste ansikt og bli gjennomskuet, men det er moro når andre gjør det. For hvis ikke vi har overskudd til å le av oss selv, så kan vi jo le av naboen. For ham eller henne gjenkjenner vi uten problemer.
Det vil si – det er ikke mye humor uten dypt alvor som klangbunn. Vi skal tro på menneskene i troverdige situasjoner – og gjennomskue dem. Så ler vi. Å gå direkte etter latteren er som oftest å ta livet av den.
I denne oppsetningen er det få på scenen og det brukes enkle virkemidler. Hvordan påvirker det forestillingen?
Teatret besluttet et dogme. De ville lage en klassiker med bare tre medvirkende. Forestillingen skulle være enkel og teksten skulle iscenesettes med nye spilleregler. Det var selvfølgelig en kjempeutfordring for regissøren, og derfor interessant. Det krever at man tenker nytt, tar valg. Hva er viktig? Hvordan forteller vi historien best? Hvilken historie er det vi vil fortelle? Hvordan kommuniserer man? Hvordan spiller man på lag med publikum?
For å spille teater har man prinsipielt bare bruk for én skuespiller og én publikummer. Ut over det har man bruk for at skuespilleren kommuniserer med sitt publikum og har noe på hjertet. Hvis ikke publikum får noe å forholde seg til, tenke over og gråte eller le av, kan publikum velge å gå. Alt det andre som vi er vant til på teatret, scenografi, kostymer, lys og lyd, det er hjelpemidler. Kommunikasjon mellom mennesker er det avgjørende.
Når man skal skjære ned på utstyret og gå inn til kjernen, blir man godt hjulpet av at Molière kan sitt håndverk og vet hva han har for virkemidler. Han forstår at latteren åpner dører, slik at han får publikum med seg inn i ukjente verdener der man møter mennesker i kamp og konflikter. Og Molière var selv skuespiller og tvers igjennom et teatermenneske, som kunne alle knepene og behersket sitt fag. Det er tydelig at han visste hvilken kraft teatret kan ha, når man vil formidle det man har på hjertet.
Hva håper du at publikum tar med seg hjem?
Jeg håper vi formår å bygge en bro mellom 1673 og 2025. Og at Molières karakterer og vår formidling av dem setter tankelek og fantasi i sving. Jeg håper at de som har sett forestillingen tenker: hvor befinner jeg meg i det universet jeg nettopp har besøkt? Hva ville jeg ha gjort? Ligner det noe jeg kjenner fra min hverdag? Og hvis jeg kjenner meg selv igjen, er det bra, eller er det noe jeg bør overveie å gjøre noe med? Og at de humrer litt og sier: det var moro, jeg tror vi blir nødt til å gå på teater igjen. Hva mer er det de spiller på HT?