2016 var året hvor «Vidas Extremas» var ferdig spilt. Undertittelen var 17 dikt om folkemord og forsvinninger. Stykket vårt hadde nettopp mottatt både kritikerprisen og Heddapris for særlig kunstnerisk innsats. Vi svevde på en rosa sky. Janteloven var død. HipHop-kulturen var i huset. Vi følte at vi endelig ble tatt på alvor, og at nå kunne ingen lenger overse oss som kom fra subkulturen. Ja, vi tok kanskje litt hardt i, men det føltes veldig godt i øyeblikket.

Vi fikk sveve på skyen vår i noen få dager, før alvoret inntraff. Gato ble truet på livet av en av verdens farligste gjenger. De skulle ta livet av han. De samme som har drept broren hans, og etter hvert så mange av hans beste venner. De mente alvor.

HISTORIER OM Å (IKKE) KOMME HJEM SPILLER 9.-22. MARS KJØP BILLETTER HER
 

Trusselen kunne ha kommet selv om han aldri hadde vært og jobbet i Norge, Guatemala er å regne som et av verdens farligste land, som ikke er i krig. Men det var helt tydelig at han ble ekstra utsatt i det øyeblikket, nettopp fordi han hadde tjent norske penger. Det var mitt ansvar å sørge for at Gato ikke ble drept. Det føltes iallfall slik her jeg satt trygt hjemme i Norge.

Siden den gang har flere følt på samme ansvar. Her må jeg dra frem organisasjonen Safemuse, som jobber med truede og forfulgte kunstnere. De har stått frem som virkelige helter i kampen om å holde Gato trygg. Jeg må også takke Hålogaland Teater som har turt å gå inn i en veldig uforutsigbar produksjon. De har stått ved vår side, investert penger og vært et støtteapparat, selv i en tid da vi ikke viste om Gato fikk bli i Norge, før vi visste om Gato i det hele tatt fikk spille på denne scenen i dag. De har tatt sitt ansvar som kunstinstitusjon. Det er ikke et lovpålagt ansvar, men som kunst- og kulturformidlere i et privilegert land som Norge, er det et moralsk ansvar å gi plattform til andre, og mindre privilegerte stemmer.

HISTORIER OM Å (IKKE) KOMME HJEM SPILLER 9.-22. MARS. KJØP BILLETTER HER

Vinteren 2019 lyktes vi å få Gato til Norge på et midlertidig opphold etter å ha gjemt han på gården til faren til Piero i Colombia i 3 år. «Historier om å (ikke) komme hjem» skulle egentlig ha premiere sommeren 2020. I stedet satt vi inne og passet på hverandre og samfunnet ved å holde avstand. Utsettelsene kom og gikk, og underveis endret historien vi ville fortelle, seg.

Kunsten vi skaper sammen skal være ærlig. Uansett hvor vondt det kan vise seg å være. Det ville vært enkelt å lage en «helte-historie». Men det ville ikke vært sant. De siste årene har det vært vondt for alle involverte parter, på helt ulike måter. Å innvandre til en annen verdensdel er vanskelig. Det er fremmed, og kan være vondt. I en hverdag fylt med savn og lengsel, samt følelsen av utenforskap og det å ikke passe inn, kan det være lett å gi opp. Det kan bli vanskelig å finne motivasjon og pågangsmot til å presses inn i en samfunnsnormativ form som er så fjern fra det du kjenner til fra før. Det kan føles som om alt du vanligvis har gjort, blir sett på som feil, i et fremmed land. Det er hele tiden nye korreksjoner å ta stilling til. Det kan gå løs på eget selvverd, og skape apati.

Følelsen av at alt er håpløst, er overveldende. I perioder har vi involverte følt på det etter tur. Håpløsheten kan svelge deg hel. Er det noe vits? Har vi gjort feil? Var vi naive? Finnes det noe håp? Er der nok vilje? Kommer vi noen gang til å kunne sette oss ned å si «Vi klarte det»? Klarte hva da? Hva er egentlig målet her?

Disse spørsmålene står fortsatt ubesvart. Men de får lov til å stå ubesvart, fordi kjærligheten mellom oss er stor. Reisen sammen har vært lang, og selv om vi har opplevd det hele forskjellig, så har vi stått i den, sammen. Uten kjærlighet ville det uansett ikke gått. Kanskje det er det som er feil med UDI sitt system for å få komme inn i Norge, eller for å legge til rette for integreringen på best mulig måte. At kjærligheten og medmenneskeligheten mangler.

I en verden som den vi ser i dag, fylt av historier om å (ikke) komme hjem vil kjærlighet være vårt sterkeste verktøy. Kjærligheten og håpet finnes i parentesen. Vi klamrer oss til parentesen. Kjærligheten er også vond. Det må vi tørre å snakke om.

Oppholdet til Gato er fortsatt midlertidig, og det er høyst usikkert om han får fortsette å bli i Norge. Brorskapet som har blitt smidd mellom oss, det er ikke midlertidig.

Oppi alt dette, er det en gave.

Nicolai López

López Kunst & Produksjoner