- Å være "lykkejeger" er ikke noe en spesiell gruppe gjør. Alle mennesker ser etter lykke, sånn har det alltid vært, så lenge mennesker har eksistert på jorda, sier Liomary Castro Aquino.

Hun er en av ungdommene i gruppa "Her e Æ!" - gjengen som står bak forestillinga Lykkejegerne som spiller på Hålogaland Teater lørdag 29. april. 

Lykkejegere og historier om flukt

I 2016 uttalte Sylvi Listhaug at mennesker som søker en bedre økonomisk fremtid ikke har rett på beskyttelse i Norge, og mente, under overskriften “Lykkejegere har lite å tape,” at det var altfor lett for folk å komme hit og få asyl.

– Vi ønsker å ta ordet "lykkejeger" tilbake, etter at Sylvi Listhaug brukte det til å stemple en hel gruppe. Forestillinga er satt sammen av øyeblikk fra våre liv, de fleste om hvordan vi kom til Norge. Om det vi har mistet, om det er noe vi savner, hva vi forlater hjemme og hvordan det hadde seg at vi kom hit, sier Liomary.

En av de andre som er med i forestillingen er Danait Goitom Kahsay fra Eritrea. Hun forteller at hun har hatt mye skyldfølelse, og at det ble enda vanskeligere da hun skjønte at det fins folk som mener hun egentlig ikke har rett til å være her.

– Jeg bestemte meg for å flytte fra hjemlandet for å skape et bedre liv for meg selv, i stedet for å kjempe for et bedre liv der. Det har jeg følt mye på, sier Danait. 

Hun forteller at det har vært veldig vanskelig å snakke med andre om hva hun har opplevd, men at det å få være med å lage denne forestillinga nesten har fungert som en form for terapi.

– Når du skriver og snakker ut om det du ikke har turt å si høyt, da blir du litt sånn, oh shit, jeg var faktisk ikke en lykkejeger. Jeg hadde behov for beskyttelse i Norge, jeg hadde all rett til å flytte og søke beskyttelse. Ingenting av det jeg har oppnådd hittil har kommet gratis. Så det Lykkejegerne handler om er kanskje den skyldfølelsen vi føler, hvilken oppfatning folk har, og hva det egentlig dreier seg om, sier hun.

Ungdommer fra hele verden

"Her e Æ!" er ungdommer fra forskjellige land i verden. Zambia, Hellas, Russland, Syria, Eritrea, Filippinene og Den dominikanske republikk er noen av de. Gruppa lager forestillinger, tekster, dans og jobber for at kultur skal være for alle. De er vidt forskjellige, men selv om historiene deres ikke er like, har de mange opplevelser og erfaringer som knytter de sammen.

– En av tingene vi har til felles er at vi har mye kontakt med de som er igjen hjemme. Det sosiale livet i Norge er veldig forskjellig fra det de fleste av oss er vant til. I vår kultur er vi mer åpne og man kan prate om sine bekymringer. I Norge opplever vi at folk er mer privat og reservert, og man må planlegge et besøk tre måneder i forveien. Og så er det været. De fleste av oss kommer fra steder hvor det er veldig varmt, så det er en veldig stor endring, ler Liomary.

Snakk for deg sjøl på Hålogaland Teater

Prosjektet og gruppa "Her e Æ!" ble startet etter flyktningekrisa i 2015 av Rebekka Brox Liabø som driver Snakk for deg sjøl.

– Mange ungdommer med utenlandsk bakgrunn hadde ingen fritidsaktiviteter og tilbragte all tiden sin hjemme etter skolen. Som et tiltak troppet Rebekka opp i innføringsklasser, kombinasjonsklasser, fortalte dem om teater, musikk, dans, og hvordan man lager en forestilling. De som fant interesse for dette ble med i gruppa "Her e Æ!", sier Liomary. 

Forestillinga Lykkejegerne har de jobbet med siden i fjor, og i vår har de holdt hus på Hålogaland Teater. og samarbeidet med teateret har vært veldig viktig for ungdommene. 

– Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men man føler seg veldig profesjonell. Vi har fått en plass, vi skal få publikum, publikum skal få komme inn i dette fantastiske huset og vi skal stå der på scenen. Det betyr veldig mye, forteller Liomary.

– Jeg har alltid vært glad i teater, kunst og det å få fortelle historier. Og det gir meg mye glede å nå få fortelle historier gjennom teater, sier Danait. 

Remote video URL

Teater som trygg arena

Det å få være med i forestillinga Lykkejegerne handler ikke bare om glede, det har også vært en krevende prosess for Danait.

– Jeg har blitt mer kjent med meg selv gjennom å fortelle historien min til Rebekka, skrive den ned og bearbeide den. Jeg har ikke turt å snakke om flukten min tidligere, jeg blir alltid så emosjonell når jeg skal fortelle. Jeg har heller ikke turt å gå i terapi, selv om jeg har visst at jeg trengte det. Jeg har vært så redd for at ingen ville forstå, redd for at noen ville tvile på min historie, sier Danait og fortsetter. 

– Men å spille på et teater, har gitt meg trygghet. Vi er mange som forteller sine historier, og jeg er ikke alene. Hvis noen ikke tror på det og sier sånn "dette kan ikke ha skjedd med deg," så kommer jeg ikke til å bry meg, for jeg har spilt det på et teater. Jeg har ikke gått til en spesifikk person for å fortelle min historie fordi jeg trengte omsorg. Å få fortelle en sann historie gjennom teater, det gir meg glede, og omsorg.

Poesi i øret

Forestillinga er på norsk, men med små innslag av andre språk. Det er nemlig ikke alt som lar seg oversette. 

– Det er ikke alt som gir samme mening på norsk, eller at det du ønsker å si ikke føles rett på norsk. Da kan man bare si det på sitt eget språk, sier Liomary og fortsetter

– Vi har mer enn 12 forskjellige språk i gruppa. Jeg forstår bare engelsk, norsk og spansk. Så når jeg hører de andre snakke sitt språk skjønner jeg ingenting. Men det er som poesi i øret, det er sånn, wow. Du skjønner ingenting, men kroppen din reagerer. Det er veldig fint, og interessant. 

Kaffeseremoni og fellesskap

En sentral del av forestillinga er en eritreisk kaffeseremoni, hvor det lages god kaffe som alle i publikum skal få smake.

– En typisk kaffesermoni i Eritreia er alltid i helgene. Da er det ingen som skal noe. Det skal ikke vaskes eller ryddes. Men man skal kose seg sammen med familien sin og drikke kaffe i timesvis. Vi ønsker å gjenskape den følelsen i forestillingen. At alle skal føle at de kan slappe av og kose seg med å være sammen. Det skaper et fellesskap, sier Danait og fortsetter

– De historiene vi har er veldig triste. Så det blir mye følelser. Men kaffen kommer til å gi oss litt pusterom og glede. Kaffe handler om fellesskap. Vi skal holde sammen og kose oss med kaffen. Det blir en slags trøst. 

Ukjente historier

Både Liomary og Danait håper mange vil komme, og åpne seg for historiene de ikke kjenner til.

– Det er sjokkerende når du hører historiene. Du har hørt at det er krig i Syria, du vet at folk flykter derifra. Men det er historier inni flukten, sier Danait.

– For å forstå må du også sette deg inn i bakgrunnen for hvorfor vi er her. Ønsket vi å være her? Hvorfor måtte vi reise? Her må jeg jobbe dobbelt så mye, både på skolen og på arbeidsplassen min. Der jeg er fra måtte jeg ikke det, der var det lettere. Men jeg blir her likevel av en grunn. Hør på våre historier og bli litt mer åpen for å forstå, supplerer Liomary.

– Og så har vi kaffe som vi skal kose oss med. Vi har musikk og morsomme historier, så alt er ikke trist, smiler Danait. 

Lykkejegerne har premiere 29. april.

Her e Æ-prosjektet drives av Snakk for deg sjøl! Forestillingen lages i samarbeid med UiT. 

Foto i header: Knut Åserud