Er hevnen søt?
Hvor går grensen mellom straff og hevn?
Mange av oss har hatt lyst til å kaste noen under bussen. Helt naturlig, mener filosofen, psykologen, presten og fredsforskeren.
– Jeg kan forstå ønsket om å ta hevn, men min erfaring er at personlig hevn ikke fører noe godt med seg, mener fengselsprest Leif Bremer. Han får støtte fra forskere.
Som prest i 36 år har Leif Bremer møtt mange mennesker som har hatt behov for å snakke om livet, om tro, tvil, om ting de føler for å gjøre, om ting de har gjort. Noen av dem har blitt dømt til fengselsstraff for å ha tatt hevn, andre har fortalt om et sinne som er vanskelig å holde igjen, om en trang til hevn som presser på.
MEDEA - HVOR LANGT ER DU VILLIG TIL Å GÅ FOR HEVN? KJØP BILLETTER HER
Adam, Eva og Kain
– Ønsket om å ta hevn er en del av det å være et menneske. Slik har det vært siden tidenes morgen, sier Bremer og viser til Det gamle testamentet og historien om da Adam og Evas førstefødte sønn Kain ble drapsmann, drevet av misunnelse og ønsket om å hevne et personlig følt nederlag.
– Men ingen av de jeg som prest har snakket med har fått det bedre med seg selv etter å ha fått hevnet seg. Tvert imot, de forteller om anger og skuffelse. Deres sår gror ikke ved å påføre andre smerte, deres tap blir ikke borte, deres personlige smerte blir ikke mindre, sier Bremer.
Svært kortvarig
Fengselspresten får støtte fra Håkan Brøndbo, som har doktorgrad i psykologi og leder Institutt for psykologi ved UiT Norges arktiske universitet.
– Forskning viser at den tilfredsheten du føler i det du har fått tatt hevn, er svært kortvarig, sier Brøndbo.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
I et eksperimentelt forsøk hvor deltakerne fikk følelsen av å ta hevn samtidig som hjerneaktiviteten ble målt, var det stor aktivitet i belønningssenteret i hjernen i det forskningsdeltakerne opplevde å få tatt hevn. Få minutter etter var imidlertid gleden over og deltakerne begynte å angre, få tilbakevendende tanker om uretten og føle negativitet.
Sittende fast
At folk kan føle et stort behov for å ta hevn, mener også Brøndbo er forståelig.
– Men for de aller fleste av oss er det langt fra å ønske hevn til å gjennomføre den. Fra forskningen vet vi at de som faktisk gjennomfører en personlig hevn, gjerne har personlighetstrekk forbundet med høyere nivå av sinne, sier Brøndbo. Oftest er det snakk om narsissistiske eller nevrotiske personlighetstrekk.
– Folk som har hevnet seg, opplever ofte at de blir sittende fast i det vonde og fra forskningen vet vi at de etterpå ofte føler på en større utrygghet i livene sine, sier Brøndbo.
Kollektivt ønske
Ønsket om hevn er ikke bare et individuelt behov, det kan også være et kollektivt ønske.
– Når det blir begått en urett mot et helt folk eller en minoritet, kan det oppstå et ønske om å få hevne seg når muligheten byr seg, sier Marcela Douglas, leder ved Senter for fredsstudier ved UiT Norges arktiske universitet.
I Norge så vi det etter andre verdenskrig, rundt om i verden finnes det eksempler fra autoritære regimer, for eksempel militærdiktatur i Sør-Amerika eller land med tortur og systematisk undertrykkelse, med ledere som gir noen folkegrupper fordeler andre ikke får. Også her viser forskningen at det å ta hevn utenfor rettssystemet ikke gjør det bedre for noen.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Gruppenivå
– Jeg kan forstå et individuelt behov for å ta igjen. Jeg skjønner også at det på gruppenivå kan være et så stort kollektivt sinne at ønsket om å ta hevn er vanskelig å holde igjen. Men forskning viser at du får det ikke bedre, verken individuelt eller som en del av kollektivet som har fått hevnet seg, sier Douglas.
Hun kjenner til problemstillingen både som forsker og som en del av en familie som måtte rømme fra Chile da militæret tok makten gjennom et statskupp.
– Det kan være utrolig vanskelig å holde igjen, for sinnet er der. Derfor er det så viktig at behovet for rettferdighet blir forsøkt gjenopprettet gjennom rettssystemet, at de som har begått urett blir stilt til ansvar. Hevn skaper bare enda større splittelse i befolkningen, ingen får det bedre, sier Douglas.
Gjenopprette balanse
– Ønsket om hevn dreier seg om et behov for å gjenopprette en moralsk balanse ved å straffe noen som har begått en urett, sier Melina Duarte, førsteamanuensis i filosofi ved UiT Norges arktiske universitet.
Hun peker på at straff er nødvendig for å unngå at urett blir normalisert i et samfunn. I vestlige demokratiske samfunn er det vanlig å betrakte straff som tre komponenter: hevn, avskrekking, og rehabilitering.
– Hevn kan ses på som den mest primitive komponenten, sier Duarte.
3700 år siden
Hva som skal til for å gjenopprette en urett, har vært diskutert blant filosofer i tusenvis av år, og diskusjonene har bidratt til å forme det rettssystemet vi kjenner fra demokratier rundt om i verden. De fleste kjenner til begrepet «øye for øye, tann for tann», en av de eldste lovkodene vi har tilgang til i dag.
– Begrepet ble først kjent gjennom Hammurabis lover, skrevet for cirka 3700 år siden. Siden dukket det opp i Det gamle testamentet, og er bearbeidet gjennom filosofihistorien av kjente filosofer som Aristoteles, Kant og Hegel, sier Duarte.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Ond sirkel
Både Hammurabis lover og deler av bibelen har vært viktige kilder til rettssystemer i vestlige demokratier. Her hentet vi blant annet prinsippet om forholdsmessig straff. Det vil si at «øye for øye, tann for tann» betyr at straffen skal være proporsjonal med den uretten som har blitt begått.
– Problemet med dette prinsippet er at det er ikke så enkelt å etablere en verdi for lidelse og smerte som ble påført av den urett som må straffes, sier Duarte.
Noen tap er bare uopprettelige, og for å unngå en ond sirkel av hevn som aldri tar slutt, er det et avgjørende prinsipp i moderne samfunn at straff ikke kan håndheves på egen hånd.
Hevn som opprør
– Skyld og straffeutmålingen skal håndheves av en uavhengig tredjepart. Et rettssystem må være på plass for å regulere straffevilkår, sier filosofen. Men hun legger til at hevn kan også være et opprør mot et rettssystem som ikke fungerer for alle.
– Hvis noen opplever at de ikke har tilgang til rettssystemet, kan hevn bli sett på som den eneste måten å utøve straff på, selv om det fører til mer smerte på det individuelle nivå, sier Duarte.
Ikke tilgi, forlat
Som sine UiT-kolleger Marcela Douglas og Håkan Brøndbo, er filosofen opptatt av at egen smerte ikke blir borte av å påføre andre smerte. Fengselsprest Leif Bremer hører det samme i sine samtaler.
– Derfor må vi ha et fokus på det som gjør at vi kan få det bedre, mener fengselspresten. I den prosessen mener han det er utrolig viktig å ha rom for vreden, for sinnet – men at det ikke må bli styrende for hva som skal skje videre.
– Ofte blir det snakk om å tilgi den som har begått en urett. Det kan være veldig vanskelig, og jeg opplever gang på gang at snakk om tilgivelse kan låse en situasjon, at det blir enda vanskeligere å komme videre, sier Bremer.
Derfor snakker han helst om hva som skal til for at man skal kunne forlate den fortvilte og vonde tilværelsen, fokus er forlatelse. I ordbøkene er tilgivelse og forlatelse sidestilt, men Bremer har erfart at det i praksis har mye å si hvilke ord som blir brukt.
– Ved å snakke om forlatelse, snakker vi om å gå videre, finne måter å leve med det som har skjedd – uten nødvendigvis å verken hevne eller tilgi den som har begått deg en urett, sier Bremer.
MEDEA - HVOR LANGT ER DU VILLIG TIL Å GÅ FOR HEVN? KJØP BILLETTER HER
Foto i header: Leif Bremer, fengselsprest
Alle foto: Stig Brøndbo