Tittelen på forestillingen er hentet fra en kinesisk fabel. Denne fabelen utgjør også prologen i selve forestillingen.
Prolog - Apene i Himalaya
Det bor to slags aper i nærheten av Himalaya, den ene sorten bor nord for fjellene, den andre sør for dem.
De ser helt like ut, egentlig tilhører de den samme sorten, bortsett fra evnen til å hoppe. Apene nord for Himalaya kan hoppe fra tre til tre, uansett hvor langt det er mellom trærne.
Disse apene har engang hoppet hele veien over hele Himalaya. Kan du forestille deg å hoppe over hele Himalaya?
Selvfølgelig kan du ikke det. Ingen kan hoppe over Himalaya. Absolutt ingen.
Alle vet jo det. Men apene, hva vet de? Absolutt ingenting.
Menneskene vet at det ikke er mulig å hoppe over Himalaya, så de prøver ikke. Men disse Apene vet absolutt ingenting, så de prøver.
En dag begynte de bare å hoppe. Også hoppet de og hoppet og hoppet og hoppet og hoppet.
Da de hadde kommet halvveis, innså selv de at man faktisk ikke kan hoppe over selveste Himalaya. Men nå kunne de heller ikke snu. Det var umulig.
Foran dem lå verdens høyeste fjell. Og bak dem, en flokk som ikke engang turte å prøve å hoppe. Ikke en gang fra tre til tre.
Ingen vet hvordan de kom seg over. De bare gjorde det. Det bare skjedde. De bare hoppet.
Hvis de hadde snudd, hadde det ikke vært aper nord for Himalaya. Men det er det.