«Dere kommunister skulle vi gjerne sett ligge der»
Vi befinner oss i 70-tallets Tromsø, en by som preges av store politiske kontraster. På den ene siden finner du unge kommunister, med store drømmer om å endre verden. På den andre, et uorganisert høyreekstremt miljø som markerer seg stadig tydeligere i takt med fremveksten av Arbeidernes Kommunistparti (AKP (m-l)).
Kalenderen viser søndag 13. mars 1977. Idet lørdagskveldens yrende uteliv har gått til ro, beveger en ung mann seg umerkelig i bygatene. Utstyrt med 2,5 kilo sprengstoff har mannen et klart mål når han stopper opp ved Grønnegata 35.
Denne natten skal en lang rekke foranledninger kulminere i noe langt større. Oktober bokhandel går i lufta rett før klokken to denne natten. At ødeleggelsene kun er materielle og at ikke liv går tapt, er en ren og skjær tilfeldighet.
Men hva var egentlig foranledningen? Hvordan endte Tromsø opp med å bli «åstedet» for den første politiske terrorhandlingen i Norge etter 2. verdenskrig?
Svaret ligger i det som hadde brygget i årene før den dramatiske natten i Grønnegata.
Partiet vokser frem
Kommunistpartiet AKP (m-l) ble først stiftet offisielt i Oslo i 1973. Partiet stilte til Stortingsvalg for første gang samme år, riktignok med et noe labert resultat. Likevel hadde partiet over tre ganger så stor oppslutning i Tromsø som på landsbasis, og i årene som fulgte utviklet partiet seg til å bli et eget samfunn i samfunnet, med stadig sterkere dreiing mot venstresiden1.
Partiet dyrket et kommunistisk ideal, og fikk etter hvert innflytelse i studentorganisasjoner, støtteorganisasjoner og likestillingsbevegelser2. Det var Kina og Albanias kommunistpartier AKP (m-l) så til, og i 70-årene gjorde partiet seg sterkt gjeldende på enkelte områder, som nevnt over. I 1977 kom også første utgave av partiets egen dagsavis, Klassekampen.
«Det røde universitet»
Utover på 70-tallet utviklet den politiske situasjonen i Tromsø seg til å bli stadig mer polarisert, med store motsetninger i befolkningen1.
Én av faktorene som spilte inn, var etableringen av universitetet i 1972. AKP (m-l) fikk etter hvert markant innflytelse i studentersamfunnet, og møtet mellom universitetssamfunnet og bysamfunnet ble konfliktfylt.
Da Oktober bokhandel åpnet sine dører i Tromsø for første gang 1. januar 1975, ble handelen straks en kulturell og politisk arena for partiet og deres tilhengere, med salg av samfunnskritisk litteratur, plater og tegneserier3.
Det tok ikke lang tid før krefter på ytre høyre side viste sin motstand mot bokhandelen, og i 1976 samlet det seg 30-40 personer som kastet stein gjennom rutene i Grønnegata 35.
Det ulmer rundt Oktober
I tiden opp mot bombeattentatet ble bokhandelen gjentatte ganger utsatt for hærverk av ulikt slag, der det ved flere av episodene var tydelig at høyreekstreme krefter sto bak. Samtlige episoder ble henlagt av politiet på bevisets stilling4.
En februarkveld i 1977 ble et skremmende frempek på det som skulle komme, da en sikringsboks utenfor Oktober ble sprengt med dynamitt. En episode som ifølge kilder ble kalt «barnestreker» av politiet3.
«Dere kommunister skulle vi gjerne sett ligge der»
For mange i miljøet rundt AKP (m-l) var det med frykt, men kanskje ikke så stor overraskelse, at man ble vitne til attentatet 13.mars.
I Grønnegata 35 befant det seg en snekker og sønnen hans, som heldigvis kom fra attentatet med liv og helse i behold. Heller ingen andre ble skadet i den heftige eksplosjonen, som kunne høres i hele bykjernen.
Rundt åstedet vrimlet det snart av skuelystne, og også motstandere av AKP (m-l) skal ha kommet med utrop som «vi skulle gjerne sett hjernemassen til kommunistene smørt opp etter veggene», og «dere kommunister skulle vi gjerne sett ligge der». At slike opptrinn forekom rundt de istykkerrevne restene av Oktober bokhandel rett etter eksplosjonen, ga et tydelig bilde på de steile politiske partene i byen.
Pågripelse og dom
I jakten på de skyldige ble tiden etter angrepet preget av spekulasjoner, og både ytterste venstre og ytterste høyre fikk mistankene kastet på seg. AKP (m-l) selv uttalte at de følte seg direkte mistenkt av politiet3.
Til slutt var det en sigarettsneip og vitneobservasjoner som skulle bli sentrale bevis for at saken fikk en løsning. Kun én uke etter bomben smalt ble to menn i tjueårene, tilknyttet et MC-miljø, pågrepet for ugjerningen. I rettsaken kom det frem at handlingen var politisk motivert, men at det også lå et hevnmotiv bak.
Selv om det høyreekstreme miljøet i Tromsø ble ansett som marginalt på denne tiden, skjedde dette likevel på et tidspunkt der et nynazistisk miljø begynte å røre på seg1. Og selv om de to tiltalte ikke var del av et organisert høyreekstremt miljø, ble det raskt tydelig at de likevel var drevet av høyreekstremt tankegods. De to var kjente av politiet, og ville bli kvitt AKP-aktiviteten i byen3. Begge ble dømt i lagmannsretten, der den antatte hovedmannen fikk fengsel i ett år og ni måneder, og medtiltalte ni måneder.
En ny form
Mao Zedongs død i 1976, og splittelsen mellom Kina og Albania, skulle bety begynnelsen på slutten for ml-bevegelsen, og utover 80-tallet fikk de mindre oppslutning2. AKPs valgorganisasjon Rød Valgallianse (RV) endte etter hvert opp med å løsrive seg og ble i 1991 et selvstendig parti.
AKP fortsatte å eksistere som parti til 2007, da de vedtok å gå sammen med RV og Rød ungdom i det nye partiet vi i dag kjenner som Rødt.
Kilder:
1. «Fra byfolk og bona til tromsøværing». Av: Hallvard Tjelmeland
2. «AKP (m-l) – 50 år siden etableringen». Av: Marina Durovic-Andic og Kjersti Åberg
3. «Vi hadde helst sett hjernemassen til kommunistene smørt opp etter veggene». Av: Jørn Normann Pedersen, Avisa Nordlys.
4. «Rødt!» av Erling Folkvord