En familie i møte med det uunngåelige
En familie. En tragedie. Ytre krefter ingen kontrollerer. Det er en rå, men gjenkjennelig tematikk i teksten som for første gang blir teater når regissør Hanne Tømta løfter Monica Isakstuens Til minne om familien av arket til scenen.
Tømta var sist å se på Hålogaland Teater i 2023 med regi på den kritikerroste versjonen av Tsjekhov- klassikeren Måsen. Nå er hun tilbake på Scene Vest for å gjøre Monica Isakstuens tekst Til minne om familien til teater for aller første gang.
– Slik jeg forstår Monica, går hun rett og slett løs på familiekonseptet. Er egentlig familien som konstruksjon den beste måten å være mennesker i samfunnet på? spør regissøren og lar spørsmålet henge litt før hun utdyper:
– På mange måter tror jeg stykket treffer oss ved å sette i gang refleksjon rundt hvem vi, helt personlig, ønsker å være i verden. Er jeg en som er opptatt av å «verne om» den innerste kretsen? Eller er jeg del av en familie som inviterer andre inn?
Tømta presiserer at det ikke finnes noen fasit på hva som er rett eller galt.
– Akkurat det synes jeg er veldig fint med stykket; det moraliserer ikke eller forteller oss hva vi skal eller bør gjøre. Det får oss heller til å reflektere rundt hvem vi er, og vil være, i vår relasjon til andre.
En familie i oppløsning
I stykket blir det man kan kalle en klassisk kjernefamilie satt på store prøvelser av krefter ingen av dem har kontroll over.
– Det vi bevitner er en familie som går i oppløsning. Det er et kraftfullt bilde Monica har skapt med denne familien som hun slipper i hendene på kreftene som omgir dem, forteller regissøren.
Hun sikter til De Tre; Virkeligheten, Kjærligheten og Døden, som på ulike måter rammer familien på brutalt vis.
– Dette er krefter som finnes i og rundt oss alle hele tiden. Som mennesker må vi forholde oss til at vi selv skal dø, og at andre kan dø fra oss. Vi kan finne kjærlighet, miste kjærlighet, og oppleve at kjærligheten finnes i mange ulike former. Virkeligheten er en konstant, selv om den oppfattes så ulik for oss alle. Hvis vi kan forsone oss med disse kreftene, og på et vis forholde oss til dem, vil det kanskje gjøre livene våre litt enklere å leve, sier hun ettertenksomt.
– Gir en ekspedisjonsfølelse
Oppdraget med å løfte en ny tekst fra arket og ut i en tredimensjonal virkelighet, beskriver Tømta som et ekspedisjonsarbeid.
– Med nyskrevet dramatikk får du ingen fasit servert. Du kan egentlig sammenligne det med å gå en skitur. Å gjøre en kjent klassiker er mer som å gå oppkjørte løyper i marka, selv om været og føret kan variere. En helt ny tekst sender deg ut i ulendt terreng uten spor å se i snøen foran deg. Det gir en ekspedisjonsfølelse, der målet blir til underveis, forteller regissøren.
Med glimt i øyet beskriver hun friheten til å tråkke helt nye løyper som både en gave og et fengsel.
– Det er noe både fint og skummelt i det at det ligger så åpent. Alle regissører ønsker seg stor frihet i regiarbeidet, men når man først får den i så stor grad er det med en smule ærefrykt at man tar fatt på det, smiler hun.
Skrevet til teateret
I arbeidsperioden har det for alle involverte vært et fokus på å forstå både teksten og karakterene i den. Hva teksten kan bety og formidle.
– Det har vært en enormt positiv kraft i hele rommet, men det er også krevende arbeid. Alle vil få det til, alle vil forstå, sier hun og berømmer skuespillerne:
– Dette er meget dyktige folk, med en høy arbeidsmoral og disiplin.
Scenografien er det Nora Furuholmen som står for, og også hun får skryt av regissøren.
– Nora er utrolig dyktig og har laget et inspirerende rom som er både konkret og abstrakt, hardt og mykt, på samme tid. Det gir oss stort spillerom.
At verket faktisk er skrevet spesielt til Hålogaland Teater, gir en ekstra dimensjon til arbeidet.
– Mange elementer i teksten er hentet fra intervjuer med ansatte på tvers av avdelinger i hele teateret. Det gjør at man får et helt spesielt forhold til dette «tekstbarnet». Nå vil vi at teksten skal konfirmeres, bli voksen og leve et lykkelig liv i teaterverdenen, sier Tømta og ler lett.
– Hun skriver om oss alle
Når tekstbarnet om en ukes tid skal døpes med urpremiere på Scene Vest, håper regissøren at forestillingens tematikk vil kunne resonnere til de fleste av oss.
– Teatersjefen sa noe fint om akkurat det, at Monicas tekster gir den som hører den, leser den eller ser den en følelse av gjenkjennelighet. At dette har også jeg tenkt eller følt, men kanskje uten å være klar over det. Det at hun klarer å skape aha-opplevelser hos oss, det synes jeg er veldig fint. Hun skriver ikke om noen andre som vi betrakter fra sidelinjen, hun skriver om oss alle. Det er ingen av karakterene i teksten som bare en én ting, god eller dårlig. De er komplekse mennesker, slik vi er skapt alle sammen.