– Vi hadde møttes i flere sammenhenger, og skjønt at vi var to menn med visse likheter i interesse, med spisskompetanse på hvert vårt felt. Ønsket hadde vært der om å gjøre noe sammen, men hva, og hvordan?

Det forteller skuespiller, Ketil Høegh, og refererer til seg selv og medforfatter av stykket Porten til Ishavet, historiker ved Norsk Polarinstitutt, Harald Dag Jølle.

En fortelling om byen

– Jeg var i Portugal og fikk med meg en byvandring med en som på spenstig og engasjerende vis formidlet Portugals historie. Og da slo det meg: Der er det noe. På denne måten kan vi fortelle noe om byen vår, og ta i bruk kompetansen til oss begge to, forteller Høegh.

Han kontaktet Jølle, og presenterte både ideen og ønsket om at han skulle være med å skrive stykket.

Resultatet ble en 120 år lang reise i byens historie.

– Det er en fortelling om byen vår, om hva den var og hva den har blitt. Ved å se på denne historien forstår man også byens vekst.

Interessen for å skape akkurat dette stykket tror Høegh kommer fra et ønske om å forstå egen kultur.

– Jeg er født og oppvokst i Tromsø, og har hele livet støtt på polarkulturen på mange arenaer. Jeg har hørt begrepet «Porten til Ishavet», sett statuene og de fremmede gatenavnene, uten helt å forstå sammenhengen og hvor det kommer fra. Jeg lever jo av å fortelle historier, så hvorfor ikke formidle noe fra min egen kultur? Så vil det forhåpentligvis også være interessant for andre, sier skuespilleren.

Fanget av Nansen

Medforfatter og historiker Harald Dag Jølle har skrevet flere bøker, og også gått i fotsporene til polarhistoriens helter. Hans interesse for polarhistorien går langt tilbake i tid. 

– Den tok likevel virkelig av da jeg begynte på historie hovedfag våren 1995. Da gikk jeg samtidig en lang skitur på Svalbard, og med i pulken hadde jeg ei bok: Nansens Fram over Polhavet. At valget falt på denne boka var tilfeldig, men konsekvensene ble store.

For boka fanget den unge studenten og ble flittig lest på turen.  

– På kveldene i teltet, i fangsthyttene og i forskerlandsbyen i Ny‐Ålesund leste jeg om dramaet som Nansen og Johansen hadde i Polhavet. Min teltkamerat påstår den dag i dag at jeg ved et par anledninger kalte ham Hjalmar Johansen, ler historikeren.

– Tromsøfolk spilte en rolle

Når det kommer til forestillingen forteller Jølle at en sentral tanke var å få frem Tromsøs rolle i disse hendelsene.

– Polarhistorien har utvilsomt fascinert både lokalt, på landsbasis og internasjonalt. Dette er store historiske hendelser der tromsøfolk har vært med og spilt en rolle, og vi har funnet frem til gode historier rundt denne innflytelsen.

Han forteller videre at det i bunnen av stykket ligger et analytisk perspektiv på byens utvikling.

– Men det sprites opp med fortellinger som fungerer godt på teaterscenen. Du kan ha kunnskap og fakta i bunnen, men dramatikken trengs for å formidle dette på en måte som skaper liv og fanger folk.

Høegh er likevel klar på at et viktig premiss var at stykket ikke ble til «rorbua-historier» om byen.

– Vi ønsket ikke å hause opp eller jøgle, men derimot grave og finne frem til lagene og essensen i denne historien. Så er det klart at det må tøyes og strekkes litt i dramatiseringens navn, ler han.

– Et spennende møte

Selv om det nok vil kunne trigge litt lokal stolthet å overvære denne historiske reisen, er de klare på at de også utfordrer litt.

– Dette er jo ikke kun en slå-oss-på-brystet-fortelling for Tromsøs befolkning, sier Jølle og får støtte fra Høegh:

– Den viser også litt av hvordan det ble lirket, lokket og lurt. Historien går aldri rett frem på stram line. Det er humper, dumper, på kryss og på tvers, og det er disse svingningene som er så interessante i et teaterperspektiv.

For duoen har arbeidet med stykket vært et interessant samarbeid.

– Dette har i stor grad vært samskriving, der vi har jobbet sammen med de ulike delene av manus, utkast for utkast, forteller Jølle.

– Vi har en spisskompetanse på hvert vårt felt, og gjennom det evner vi å se historien fra ulike perspektiver. Det er rett og slett et spennende møte mellom teateret, der alt er lov, og forskningen, som jo jakter sannheten, slår Høegh fast.

Læring og latter

Jølle kan fortelle om elementer i forestillingen som bringer frem de store følelsene.

– Det beskrives både tragedier og stort personlig engasjement. I tillegg er det jo en forestilling med humor, som skaper rom også for latter, sier Jølle.  

– Når publikum forlater oss håper vi at de skal være klokere, gladere og i hvert fall ha nok å snakke om, legger Høegh til.

De tror begge at forestillingen først og fremst gir muligheten til å bli bedre kjent med Tromsøs historie.

– Publikum vil få noen nye knagger å henge en del av retorikken rundt Ishavsbyen på, samt bli bedre kjent med sammenhengen i den internasjonale, nasjonale og lokale historien rundt hendelsene, sier historiker Jølle.

Han får støtte fra Høegh.

– Tromsø har den dag i dag et polart tilsnitt, med statuer, minnesmerker og gatenavn, som kanskje store deler av byens befolkning ikke helt kjenner til hvorfor vi har. Så gjennom reisen over de siste 120 årene tror jeg vi kan skape en større forståelse for hva det er vi kommer fra. Ved å forstå fortida, tror jeg man også bedre forstår sin egen samtid.