Hva skjer hvis moren til Albert Åberg dukker opp?

Spørsmålene Albert Åberg-universet aldri ga svar på, ledet forfatter Monica Isakstuen til et av vestens siste tabuer. Resultatet ble «Kjære Albert».

KJØP BILLETTER TIL KJÆRE ALBERT HER


Det var i samtaler om felles smertepunkter, med skuespillere og venner, at «Kjære Albert» skulle ta form. Ved å stille spørsmål om sorg, fordommer, sinne, egoisme og skamfulle følelser og vonde erkjennelser, ville Isakstuen igjen forsøke å si noe sant om å være menneske.  

Forarbeid, reising og research var gjennomført. Hun hadde samtaler på tape og papir. Nå skulle det utvikles videre, til litteratur og teater. Forfatter og dramatiker Monica Isakstuen satte seg ned for å bearbeide det innsamlede råmaterialet, men etter hvert ble det vanskelig. Det hun hadde foran seg, ville ikke bli levende. 

– Det skjer ofte. Jeg står fast, sier Isakstuen. 

Noe har kilt seg inn i forfatterens tannhjul, og bare en liten gutt er sterk nok til å få det til og løsne.


LES MER OM FORESTILLINGEN


Inspirert

– Jeg har tre barn som jeg har lest Albert Åberg-bøkene med. Hva hvis jeg kan bruke dét universet som bakteppe, tenkte jeg. Bare i mitt eget hode liksom, som en brekkstang. Det må jo være lov å nevne at jeg har vært inspirert - det er jo viktig for stykket, sier hun. 

Når barn leser Albert Åberg er de sjelden opptatt av at noe mangler. Far og sønn har det jo helt fint sammen, mener Isakstuen. Det er stort sett de voksne som lurer på hvor moren til Albert Åberg befinner seg.

– Aha! tenkte jeg. - Der har jeg det! Og da løsnet det. Jeg lener meg på et univers hvor harmonien råder. Hva som gjør at moren til barnet ikke er sammen med barnet, vet vi ikke. Slik vi kjenner bøkene, er det ingen omsorgssvikt å snakke om; far fungerer, barn fungerer, alt er fint, sier forfatteren, før hun legger fram sin isakstuenske vri på de velkjente historiene om Albert og pappaen hans.

– Men hva skjer hvis mor dukker opp?

Monica Isakstuen leseprøve på HT
Forfatter Monica Isakstuen under leseprøven på Kjære Albert
Sprengkraft

I Isakstuens forfatterskap utforskes ofte rommene som for det meste forblir mørklagt i tilsynelatende sunne og nære relasjoner. Hun knar på smålige, indre betraktninger av dem man er glad i, skamfulle refleksjoner rundt hverdagslige samtaler, handlinger og rutiner. Med mellommenneskelige håndgranater sprenges herdede fasader bort, og publikum gis en mulighet til å titte inn, i sjel og sår, å snakke sammen om vanskelige, kanskje umulige temaer. 

«Kjære Albert» er intet unntak. Stykket tar nemlig for seg et av vestens siste tabuer: Kan en mor velge bort sitt barn? Et spørsmål som sender oss rett dit «Kjære Albert» starter: 

Plutselig dukker moren til barnet opp, midt på natten, i stua der hun ikke lenger bor. Faren til barnet sitter i godstolen sin, lar seg ikke affisere noe videre over hennes plutselige opptrinn. Men moren søker svar. Moren må ha svar. Hvorfor er hun ikke der, sammen med faren, hvorfor bor hun ikke der med dem, sammen med barnet sitt? Hva skjedde, egentlig? Hvis hun ikke vil være mor, hvem er hun da? Går det an å tillate seg å velge bort å være mor når man har blitt mor?

Monica Isakstuen
Forfatter Monica Isakstuen

I delt, bortvalgt eller mistet omsorg ligger det mye sprengkraft. Det er tematikk som Isakstuen har utforsket tidligere, særlig i romanen Vær snill med dyrene» (2016).

– Der ser jeg på hva annen-hver-uke-deling, eller deling i det hele tatt, gjør med det å være mor. At en slik ordning er blitt det vanlige, betyr ikke det samme som at alle synes det er enkelt. Selv om fornuften slår fast at "sånn gjør vi det bare", kan kroppen kjennes som et brøl av vonde følelser. Hjertet er veldig umoderne, sier Isakstuen.

– I alt jeg skriver, både dramatikk og romaner, er jeg opptatt av blikket fra omverdenen. Og selv om omverdenen ikke nødvendigvis stirrer så hardt som man selv tror, skaper det et enormt trykk i enkeltmennesket. Følelsen av at folk ser på deg og tenker og sier sitt, det er en fæl følelse, og en sterk motor i flere av stykkene mine, fortsetter hun.

I Kjære Albert møter vi en mor som nok mest av alt søker en slags tilgivelse for eller velsignelse til ikke å være der, sammen med barnet, forteller Isakstuen. 

– Men det er ikke sikkert omverdenen kan gi henne den velsignelsen hun trenger. Vi får se. Kanskje er dette noe hun må ordne opp i selv.  


KJØP BILLETT TIL KJÆRE ALBERT
LES MER OM FORESTILLINGEN