Steinar Albrigtsen omtaler han som et stort forbilde, en inspirasjonskilde og en musikalsk bauta. Tore Morten Andreassen, dosent ved Musikkonservatoriet, UiT Norges arktiske universitet, kaller Inge Kolsvik et musikalsk og menneskelig unikum!

Selv mener Inge Kolsvik at han er heldig som har fått fylle livet sitt med det han liker best – musikk.

– Snart får jeg litt bedre tid til å holde på med egne musikkprosjekter, men det blir jo rart å pensjonere seg. Vi får se, kanskje klarer jeg ikke å holde meg helt unna HT om de fortsatt har bruk for meg, sier Inge Kolsvik. 

Steppet inn

Første gang han kom til Hålogaland Teater var i 1974. Teateret fikk et forfall og trengte plutselig en pianist til forestillingen «Og det at æ frys her ute kan ingen novelle forandre». Kolsvik steppet inn og spilte live, kveld etter kveld.

– Det har jo blitt mange kvelder etter hvert, sier Kolsvik og ler.

Fra 1979 har han vært fast ved teateret. Først som musiker, siden også som komponist, skuespiller og inspisient. Noen ganger med flere roller i ett og samme stykke.

– Det har vært kvelder hvor det ble litt stress å komme seg tidsnok mellom orkestergraven og scenen. Noen ganger måtte jeg spille musikk med skuespillerkostymet på, sier Kolsvik – og gjør det han så ofte gjør, humrer litt.

Treffende

Da dramatiker Lennart Lidstrøm skrev komedien «Uroens barn» ble den skreddersydd til HT-trioen Kristian Figenschow, Finn Arve Sørbøe og Inge Kolsvik, som han ba komponere musikken. I snart 40 år har HT blitt en kreativ møteplass for de to, Lidstrøm og Kolsvik.

– Inge er en stor musiker og et fantastisk menneske med en herlig og lun humor. Han sier ikke alltid så mye, men når han kommer med sine kommentarer er de sylskarpe og treffende, sier Lennart Lidstrøm.

Som da HT var på turne med «Oluf». I en pause kommer inspisient-Inge med en av sine betraktninger og latteren overmanner Arthur Arntzen fullstendig. Da publikum var klar etter pausen måtte hovedpersonen be om mer tid, han klarte ikke å hente seg inn fra latterkrampene.

På gårdene

Mer enn 40 år ved teateret har skapt mange minner. Høydepunktene er så mange at han ikke klarer å velge ett. Nedturene vil han ikke snakke om, selv om de ikke har vært så mange. Han har sett teateret vokse seg ut av scene etter scene til de fikk sin egen storstue. At han selv er en del av grunnmuren, en hjørnestein og bærebjelke, vil han heller ikke ha så mye snakk om. HT er et team, mener han. Et team som er opptatt av å skape opplevelser og debatt.

– I en periode var vi veldig politiske i alt vi gjorde. Vi skulle ut til folket for å søke inspirasjon til stykkene vi satt opp, forstå hvordan folk i nord hadde det, sånn egentlig. Vi dro på roadtrip til Senja, hvor vi bodde hjemme hos privatpersoner vi ikke kjente. Det var interessant, sier Kolsvik.

Snart slutt

Men etter nesten 60 forskjellige teateroppsetninger og titalls med turneer er det snart slutt, teaterlivet, turnelivet. Det ble ikke helt som han hadde sett for seg. Livet. Han vokste opp i et musikalsk hjem i Harstad. Lenge før han lærte seg både å lese noter og spille et instrument rettet han på mamma Kolsvik om hun spilte feil på pianoet. Som tidlig tenåring oppdaget han rocken, og da Pussycats spilte på Harstad Kino på 60-tallet, stod han utenfor lokalet i flere timer i håp om å få se sin store helt, Sverre Kjeldsberg.

– Jeg forsøkte jo å snike meg inn, de var mine helter. Men kinosjefen visste dessverre nøyaktig hvor gammel jeg var. Jeg ble stoppet i døra, sier Kolsvik og ler.

Men han var inspirert. Straks han var gammel nok skulle han til Oslo, ta utdanning ved Norges musikkhøgskole for å bli kjendismusiker. Stjerne. Men før han kom seg så langt, møtte han Sverre Kjeldsberg på et musikernachspiel i Harstad. Det ble startpunktet i et musikalsk liv hvor kursen endret seg.

– Jeg var jo på vei til Oslo, men Sverre overbeviste meg at mulighetene og framtiden lå i nord, på det som i dag er Musikkonservatoriet i Tromsø, sier Kolsvik.

I heltens fotspor

Musikkutdannelsen i Tromsø skulle sikre en karriere som musikklærer. Så oppdaget den unge Kolsvik livescenen, først på Prelaten, etter hvert i teateret.

– Inge var involvert i alt som var tøft i Tromsø, og både Jørn Hoel og jeg ble inspirert og fascinert av det han holdt på med, sier Steinar Albrigtsen.

Etter hvert begynte de å spille sammen, og da Albrigtsen ble allemannseie og popstjerne i Norge med platen Alone Too Long i 1990, ville han ha med Kolsvik på turne. Kolsvik valgte teateret.

– Jeg har hatt muligheten til å forlate flere ganger, men HT har vært en fantastisk arbeidsplass – spennende, trygg og god, sier Kolsvik og erkjenner at han kjenner en liten bitteliten uro når han tenker på hvordan det skal bli med fri hele tiden.

Heldigvis skjer ikke det før «Uroens barn» har gått til ro.