DET ER HELDIGVIS SJELDEN AT politisk ledelse i Norge griper inn i forhold til kunstneriske valg som kunstinstitusjoner foretar – også på de institusjonene som er finansiert ved offentlige midler. Vi er ikke uvant med at politisk ledelse legger føringer for ytring, så vel politiske som kunstneriske, i en rekke land vi liker dårlig å sammenlikne oss med, selv om de geografisk ikke er langt unna oss. I Norge har vi heldigvis et sunt prinsipp om politisk ledelse skal holde en armlengdes avstand i forhold til de kunstneriske valgene institusjonene tar. Det betyr at bevilgende myndigheter tid om annen må tåle både kritikk og sleivspark og alvorlige og offensive argumenter fra kunstnerhold.

Det stemmer godt over ens med regjeringens egen kulturmelding der det heter at «Hovudbodskapen i meldinga er at kunst og kultur er ytringar med samfunnsbyggjande kraft, og at eit rikt og variert kulturliv er ein føresetnad for ytringsfridom og eit velfungerande demokrati. Det å ta del i kulturaktivitetar er verdifullt for den enkelte, og inneber òg at ein blir vand med å møte eit mangfald av meiningar og ytringsformer. Slik kan kulturlivet fremje toleranse og forståing for andre og skape refleksjon og innsikt om verdiar, identitet og samfunn».

DET ER HELDIGVIS SJELDEN AT norsk påtalemakt går til det drastiske skritt å sikte et teaters ledelse på bakgrunn av uttrykk i en teaterforestilling. Et samlet kunst- og teater-Norge har reagert med vantro og høylytt kritikk mot denne handlingen, som mangler sidestykke i norsk kulturliv i etterkrigstid. Reaksjonene uteble heller ikke da statsminister Erna Solberg (H) torsdag i forrige uke gikk ut mot folkene ved Black Bok Teatret og hevdet at de i sin forestilling «Ways of seeing» «bidrar til å sette et fokus på politikere og deres omgivelser og mennesker, som bidrar til at det er tøffere å være politiker». Det er under en statsministers verdighet å polemisere i forhold til en kunstnerisk forestilling, særlig når denne polemiseringen må kunne tolkes som argumentasjon mot kritikken mot hennes regjering og sin justisminister.

Nå er siktelsen mot teatret frafalt. Politiet har konkludert med «intet straffbart har funnet sted» fra Black Box’ side. Mye tyder på at utøveren av angrepene på justisministeren er utført av andre. Likevel fortsetter Solberg å omtale innholdet i forestillingen «Ways of seeing» som «integritetsutfordrende». Kategorisk nekter statsministeren å gi en unnskyldning for sine uttalelser.

DET ER HELDIGVIS SJELDEN AT norske toppolitikere legger seg borti kunstneriske valg ved en kulturinstitusjon. Men det har skjedd før. Da Hålogaland Teater for nesten 50 år siden begynte sin virksomhet, vakte det sterke reaksjoner fra øverste politiske hold og ikke minst fra media. Publikum var tilfreds med at det nystartede teatret tok opp aktuelle politiske temaer i det nordnorske miljøet. Men måten det ble gjort på falt særlig sentrale politikere hardt for brystet og karakteristikkene var aggressive med kommentarer som «… vi må ta et oppgjør med disse venstrefacistene» og teatret ble omtalt som en «renheklet propagandasentral». I dag er regjeringen atskilling nærmere enn en armlengdes avstand, men retorikken er mer velpolert.

Det er et kjent faktum at bevilgningene til norske kulturinstitusjoner de senere år har stått på stedet hvil, eller endog har tatt steg tilbake. Midlene har ikke økt i takt med prisstiging og inflasjon. Samtidig er kravene til egeninntjening blitt strammet til. I praksis betyr det at politikerne fester grepet på rattet og legger sterkere føringer på hvilke kunstneriske valg vi kan ta. Hålogaland Teater mener prinsippet om en armlengdes avstand i forhold til teatersjefens valg må ivaretas, for å sikre mangfold og kunstnerisk bredde. Det er viktig at bevilgende myndigheter ikke legger flere føringer enn det som allerede finnes.

Guri Johnson, Kristian Figenschow og Ketil Høegh
Konstituerte teatersjefer på Hålogaland Teater