15. februar har Det er Ales av nobelprisvinner Jon Fosse premiere, dramatisert for scenen av Maria Sand. I sitt arbeid med å bringe Fosses roman til teateret, har Sand vært opptatt av å bevare det unike i tekstens rytme og suggestive ro – en umulig kombinasjon som hun beskriver som en feber og en dans.

En slags feber. En dans. Ord som har en egen vilje, og viljen ligger like mye i rytmen som i ordenes betydning. Handlingen ligger også mye i rytmen. Dette er noe av det jeg tenkte da jeg skulle dramatisere romanen Det er Ales. Jeg husker jeg tenkte at teksten var suggererende og helt rolig på samme tid. En umulig kombinasjon, en motsats i seg selv. Jeg var veldig opptatt av å bevare akkurat dette. Bevare dansen, undersøke den, forsøke å flytte den tekstlige bevegelsen fra bokpermen og over på scenegulvet. Teste ut hvordan dette tekstlige landskapet kunne sies, snakkes, og ikke bare leses, men uten å ta vekk det litterære. Ønsket mitt har vært å omfavne det litterære i teksten, heller enn å omdanne den til muntlig språk. La fremmedgjøringen bli selve følelsesregisteret, fjellet som karakterene og skuespillerne og publikum må klatre over og dermed komme i kontakt med noe som føles som et genuint smertepunkt. Jeg tenkte på det som en slags dissekering av en historie, som gjenspeiler det jeg i historien leser som dissekeringen av et forhold; hva var vi egentlig? Var vi noen gang noe for hverandre? Hvorfor fortsetter denne historien å gjentas gjennom slekters gang?

Les mer om forestillingen Jon Fosse
Kjøp billett til Det er Ales

Foto: Maria Sand

Se flere nyheter her >