Velkommen til Kranes Konditori.

Vi befinner oss i Tromsø mot slutten av 1930-tallet på Kranes konditori. Herr og fru Krane har nylig pusset stedet opp og ønsker å tiltrekke seg et litt finere publikum enn tidligere, men det er fruen som driver stedet. Hvor mannen er, er litt usikkert.

Til konditoriet kommer Katinka Stordahl, en fraskilt syerske med to barn. Det er Katinka som skal sørge for at byens fine fruer går standsmessig kledd, men Katinka har resignert, kjolene blir ikke sydd og livet hennes er blitt pregløst og har gått i stå. Portvinen hjelper henne til å bedøve det triste og tomme i livssituasjonen. Inntil hun en dag treffer den svenske rallaren «Stivhatten». Møtet med ham gjør henne kjent med en slags tvillingsjel, som på merkelig vis gir Katinka et lite lys i en ellers mørk tilværelse.

Samtidig som samfunnet deles mer og mer opp i sosiale klasser, prøver folk i den lille byen så uendelig langt unna hovedstaden å finne sin plass på klassestigen. Forventningene til hvem man skal være og hvordan man ter trer klarere frem enn tidligere. Bakom truer mørke skyer over Europas himmel, og Katinka og «Stivhatten» søker virkelighetsflukt i en dans til tonene av Irving Berlins musikk mens de prøver å treffe trinnene slik Fred Astaire og Ginger Rogers gjorde.

I Kranes konditori, som for anledningen har fått en sprek nydramatisering av Nina Wester, handler det om livene vi lever og forholdene vi går inn og ut av. Forventingene til hva som sømmer seg vokser, og holdes under kontroll av sladderen. Ingen tør ta direkte konfrontasjoner, men snakker i stedet med andre – om andre. Midt i dette klarer forfatter Cora Sandel å øse av sin kjærlighet og humor når hun tegner hver enkelt av karakterene. Smilet og latteren kommer lett frem på konditoriet.

Tromsøkvinnen Gjertrud Jynge er tilbake i sin fødeby etter mange år blant annet ved Det norske Teatret og gir liv til Katinka Stordahl. Svenske Bjørn Wahlberg spiller «Stivhatten» og for øvrig medvirker Trond Peter Stamsø Munch, Maryon Eilertsen, Guri Johnson og Ketil Høegh samt fire ungdommer som spiller barna.

Spilleplan
Dato/Tid Scene
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Scene Øst
Produksjon
Dramatisering Nina Wester
Oversettelse Ragnar Olsen
Maskedesign Janina Rolfart
Kostyme Gunnar Ekman
Scenografi Gunnar Ekman
Av Cora Sandel
Lysdesign Jon Paulsen

Anmeldelser

Godt servert kammerspill

Anmelder i iTromsø, Helge Matland, mener Kranes konditori er et tvers igjennom solid kammerspill.

Kremteater i konditoriet

Bjørn H. Larsen i Nordlys mener Kranes konditori er stor teaterkunst, og noe av det beste han har sett på Hålogaland Teater.

Bakgrunnsstoff

Cora Sandel

Cora Sandel er et pseudonym for den norske forfatteren Sara Cecilia Görvell Fabricius (født 20. desember 1880, død 3. april 1974).

Hun ble født i Kristiania, vokste opp i Tromsø, og flyttet i 1921 til Sverige. I unge år forsøkte Fabricius å etablere seg som kunstner. 25 år gammel dro hun til Paris for å gå på malerskole, og bodde i Frankrike i 15 år. Under oppholdet i Frankrike begynte hun å skrive reiseskildringer og noveller. Forfatterdebuten kom i en alder av 46 år. Alberte og Jakob (1926) ble den første i en trilogi sammen med Alberte og friheten (1931) og Bare Alberte (1939). Etterkrigsromanen Kranes konditori ble en enda større publikumssuksess, og ble dramatisert av Helge Krog bare noen måneder etter at boka kom ut. Kranes konditori ble filmatisert av den danske regissøren Astrid Henning-Jensen i 1951.

Katinkas vandring

På Kranes konditori følger vi Katinkas ferd fra å være en passiv og uselvstendig hustru til å bli et selvstendig menneske.

Hovedpersonen i Cora Sandels «Kranes konditori», Katinka Stordahl, en fraskilt syerske med to barn. Det er Katinka som skal sørge for at byens fine fruer går standsmessig kledd, men Katinka har resignert. Portvinen hjelper henne til å bedøve det triste og tomme i livssituasjonen. Inntil hun en dag treffer den svenske rallaren «Stivhatten».

Svensk-greske regissør for «Kranes konditori», Voula Kereklidou, mener Cora Sandel lar Katinka bli et helt menneske når hun gjør opprør og låser opp de låste rommene og roper ut.

– Vi får bli med på Katinkas vandring på veien fra å kun være kjønn til å bli et helt menneske, sier hun og legger til:

– Sandel beskriver sitt alter ego. Det er beretningen om hvordan kvinner uttrykker sin lengsel og jakt etter identitet. Hun beskriver det på en måte som mange kvinner kjenner seg igjen i, også i dag. Hun gir bort av sin kunnskap og erfaring i et kunstnerisk uttrykk, og hadde ikke Sandel visst hva det dreide seg om, hadde det ikke blitt så rett som det er blitt. Cora Sandel skrev ikke mange bøker, men de hun skrev var gjennomtenkte.

Normer

Katinka Stordahl er sosialisert inn i verden hvor forventningene til kvinners og menns roller er bestemt på forhånd. Katinka er i utgangspunktet en person med en indre lengsel som hun ikke får uttrykt i det samfunnet hun lever i. Hun gjør tilsynelatende som hun blir fortalt og slik det forventes av henne, men dette kveler henne.

Normen for Katinka og hennes medsøstre er at hun skal underordne seg en mann, gifte seg, få barn og være en god mor og hustru. Kort sagt skal hun leve for andre, og om hun følger egne følelser blir hun betraktet som egoist.

Opprør

– Men gjør man som alle andre sier mister man alle smaksløker. Da vet man til slutt ikke hva man liker og man taper muligheten til å bli et helt menneske. Det er dette Katinka gjør opprør mot, sier Kereklidou.

Hun gjør det ved å skille seg fra mannen, bli alenemor og ikke minst ved å livnære seg som syerske. Katinka oppdager at hun er nødt til å kompromisse med verden, men at det er tungt.

– De fleste klarer å kompromisse uten i særlig grad å tape selvbildet. For Katinka er det annerledes, gjør hun ikke opprør mot normen vil hun ikke overleve, legger hun til.

Unik da, universell nå

Normen om kvinners og menns roller i samfunnet lever stadig vekk, mener Vuola.

– Den er kanskje ikke like hard i dag som den gangen, men den gjelder fortsatt. Da Sandel skrev om Katinka i 1945 var skikkelsen kanskje mer unik. I dag er hun ganske vanlig. Hun gestalter nesten enhver kvinnes problem, sier Kereklidou.

Regissøren mener menn og kvinners identiteter fortsatt formuleres som motsatte og komplimenterende, men at de i realiteten ikke er det.

Bildegalleri