Amundsen vs Nansen
Amundsen og Nansen møttes kun ved noen få anledninger, blant annet i et tåkete London tidlig på 1900-tallet - hva ble sagt når de to var under fire øyne?
I tillegg til Amundsen og Nansen møter vi Robert Falcon Scott, en hund uten taushetsplikt, en isbjørn og turneren Hjalmar Johansen. Alle roller gestaltet av Hallvard Holmen og Gard B. Eidsvold, i regi av Yngve Sundvor. Stykket er skrevet av Robert Marc Friedman og er en samproduksjon mellom Hålogaland Teater, Polarproduksjon, UiT og Norsk Polarinstitutt.
Bakteppe
Det er 100 år siden Amundsen erobret Sydpolen. Hva har det med Nansen å gjøre?
Amundsens store plan etter erobringen av Nordvestpassasjen, var å erobre Nordpolen. Han visste at et oppmuntrende ord fra Nansen kunne bety forskjellen på suksess eller fiasko. I tillegg til Nansens velsignelse var Amundsen avhengig av å låne det eneste skip i verden som kunne tåle en slik ekspedisjon: forskningsskipet Fram.
Under planleggingen av ekspedisjonen ble det kunngjort at amerikanerne hadde erobret Nordpolen - Amundsen la i all hemmelighet en ny plan, og trygt ute i rom sjø informerte han mannskapet om at de tok en avstikker ... til Sydpolen!
Fra Madeira sender Amundsen brev til Nansen om at kursen er endret. Hjemme sitter Nansen og kan se langt etter forskningsresultatene Amundsen hadde lovet ham fra Nordpolen - og Nansens egen drøm om en gang å kanskje erobre Sydpolen selv, er nå en umulighet.
På sydpolen utspiller det seg dramatiske scener - Hjalmar Johansen blir ekskludert fra ekspedisjonen og forlatt i Hobart, New Zealand, på tilbaketuren. Men var det virkelig et mytteri som skjedde, eller lå det noe annet bak?
Amundsen ble sist sett i 1928, i Tromsø - da tok han av i et sjøfly med retning Bjørnøya. Han har aldri blitt funnet. Eller?
---
Forestillingen er en samproduksjon mellom Hålogaland Teater, Polarproduksjon, Nansen-Amundsen 2011, Universitetet i Tromsø og Norsk Polarinstitutt. Med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord og Utenriksdepartementet.
iTromsø
"...både spennende og morsomt."
Nordlys
"...pokker så godt teater..."
Et skuespill om Nansen og Amundsen: Bemerkninger og historisk bakgrunn
Amundsen-Nansen 2011 gir anledning til å reflektere over vårt forhold til polarheltene. Men hvorfor nettopp et skuespill? Teater kan selvfølgelig skape en felles opplevelse som kan engasjere både intellekt og følelser.
Skuespillet om Nansen og Amundsen tar sikt på å skape sin egen teatralske virkelighet og søker å gripe og engasjere publikum i et drama, samtidig som det er tro mot historisk kunnskap. Et samarbeid mellom forskningsinstitusjoner og teater er en utradisjonell måte å formidle kunnskap på. Dette samarbeidsprosjektet blir derfor et viktig eksperiment for å bygge bro mellom de ulike institusjonskulturene. Stykket utfordrer også fordi det bygger på nyere forskning om Amundsen, Nansen og norsk polarhistorie.
Et viktig utgangspunkt for stykket er at Nansen var vitenskapsmann. Han brukte ikke vitenskapen som påskudd til eller høflig unnskyldning for idrettslig aktivitet. Han var en engasjert forsker, og var det hele sitt liv. Det var vitenskapsmannen Nansen, som viste seg avgjørende for Norges første utvikling til en polarnasjon. Fra han krysset Grønland i 1888 fram til ca. 1920 var den vitenskapelige utforskningen av polarområdene en måte å skaffe seg nasjonal ære på.
Nansens polarbragder, særlig etter Fram ekspedisjon (1893-96) og den store oppdagelsen av et dypt polhav, var sett på som en bekreftelse på Norges nasjonale integritet. Før og etter 1905 var det viktig å vise at Norge kunne bidra til sivilisasjonens fremskritt og med det, en rett til å bli anerkjent som en selvstendig “kulturnasjon”. Polarforskning var et middel for å oppnå nasjonal ære og samle folket. Det var derfor Nansen var så begeistret over den unge Amundsen.
Nansen ble imponert over Amundsen under hans planlegging av Gjøa ekspedisjon (1904-1906). Da var det ikke Nordvestpassasjen som var hovedtemaet; Amundsen organiserte ekspedisjonen for å gjenoppdage den magnetiske Nordpolen. Han lærte realfag i Tyskland og kjøpte med egne midler kostbare instrumenter. Nansen skrøt flere ganger av at Amundsen tok vitenskap på alvor.
Etter Gjøa ferden, drømte Amundsen om nye ferder. Han tok til hjerte Nansens 1907 erklæring at en ny drift i isen over Polhavet krevdes for å løse de store vitenskapelige spørsmålene i Arktis. Amundsen planla å virkeliggjøre Nansens program for polarforskning. Nansen gjorde alt han kunne for å støtte denne “seriøse mann”, som tilsynelatende ikke var besatt av sport og sensasjon. Først og fremst fikk Amundsen låne det eneste skipet som kunne tåle å drive over Polhavet, Nansens Fram. Nansen var villig til å gi avkall på sin egen tidligere drøm om en gang kanskje å erobre Sydpolen. For Nansen var Amundsens planer for vitenskap mer viktig enn forfengeligheten ved selv å bli den første til Sydpolen.
Men under planleggingen ble det kunngjort at amerikanerne hadde erobret Nordpolen - Amundsen la i all hemmelighet en ny plan. Vitenskapen kunne vente! Fra Madeira sendte Amundsen beskjed til Norge om at kursen er endret; han tar en avstikker... til Antarktis og Sydpolen! Hjemme sitter Nansen og kan se langt etter de vitenskapelige data Amundsen hadde lovet ham.
Med kappløpet til Sydpolen hadde Amundsen omfavnet nettopp det Nansen mislikte sterk: sport. Som han advarte i 1900 og ofte igjen senere: ”Idretten har også mistet en del av sitt verd derved, at kappelysten er blitt altfor dominerende; derved er den omdannet til sport, og alt som heter sport og rekord er ikke av det gode. Istedenfor å skape sunde, uavhengige menn avler sporten forfengeligheten …”
Men Amundsen avviste Nansens kritikk og mente han var en hedersmann som holdt sitt ord. I 1918 utrustet han Maud, som skulle fullføre det han hadde lovet Nansen ti år tidligere. Likevel gikk ekspedisjonen ikke etter planen. Amundsen sa til slutt farvel til Maud og vitenskap da han forlot skipet. Etter 1922 satset han alt på å prøve å nå Nordpolen først med fly og så med luftskip.
Med slike mediefikserte sensasjoner kunne Amundsen på midten av 1920tallet klare å samle en ellers splittet nasjon, og igjen tiltrekke verdens oppmerksomhet mot Norge. Var det ikke nettopp det Nansen egentlig ønsket? Men til hvilken pris? Amundsens kappelyst til å seire over Robert Scott til Sydpolen, førte nemlig til en stygg, tragisk hendelse – en hemmelighet som Amundsen klarte å skjule så lenger han levde.
Amundsen og Nansen møttes kun ved noen få anledninger. I offentligheten sto de alltid frem som støttespillere. Nansen forsøkte alltid å forsvare Amundsen og hyllet polarnasjonens store symbol. Men privat var forholdet mellom dem mer komplisert. Når de møttes, var det alltid mye som sto på spill. Også når de møtes i hverandres tanker, som i Amundsen vs Nansen.
Robert Marc Friedman
