Publikum skal få se noe de ikke har sett før. Hun skaper et vinterlandskap der alt kan skje. Der din neste kan fortære sin neste uten å nøle.

- Det hele skal bli som en drømmeaktig zombie-film, sier hun.

Hvitt og okseblod

I sin versjon setter Hellwig opplevelsen, ikke fortellingen, i hovedsetet.

I en storslått scenografi på Scene Vest møter vi et snødekt landskap der kolonner av skyer farer over veggene, og der menneskene står nakent utlevert til hverandre.

Hellwig tegner en verden i hvitt og okseblod. Det er en kald verden der følelsene flyter uhemmet. Begjæret, grådigheten, den blinde ambisjonen – men også motsatsen: Vennskapet, offerviljen, uskylden.

I Kong Lear blir publikum nemlig vitne til et samfunn der enhver kjemper for seg selv. Hellwig beskriver det som en «dog eat dog»-verden der alle er klare til å svike alle, for egen vinning skyld. Og der de gjennom det, til syvende og sist, sviker seg selv.

Forandring

- Jeg er opptatt av forandring, sier Hellwig.

Hun mener Kong Lear er et stykke om forandring. Men menneskene i Kong Lear er ikke klare til å ta det ansvaret forandring innebærer. De ønsker seg endring, men bare til egen vinning. Dette gjør dem til imbesile super-egoister, mener hun.

- I Kong Lear kan menneskene føle at noe er i forandring, men de skjønner ikke hva som skjer. Jeg er opptatt av den forvirringen som oppstår og av å vise fram etiske dilemma, sier Hellwig.

Dette er en fortellinger om mennesker. Levende mennesker som handler og blir tatt av sine handlinger.