1970-tallet: En rødglødende stjerne

15. august 1971 startet arbeidsdagen for det første profesjonelle teater i Nord-Norge.

Forberedelsene var på dette tidspunkt allerede godt i gang for å presentere teater til publikum. Første premiere var på Heggelia 26. oktober 1971. Bertolt Brecht og Kurt Weills store musikalsuksess, «Tolvskillingsoperaen» gikk over all forventning, bortsett fra publikumstallet, som bare var 16 betalende sjeler og inviterte gjester. 

Hålogaland Teater var landets første teater med allmøtestyrt ledelse. Allmøteformen ble ofte debattert gjennom i media store deler av 10-året som et interessant, men også omstridt forsøk. Spesielt var kritikken stor da teatret fremførte egenproduserte stykker med politisk innhold. Imidlertid fungerte styringsformen godt i takt med de ansattes ønske om å fungere som et kunstnerisk kollektiv - for et folkelig teater. De første fem årene, i interimsperioden, var Riksteatret samarbeidspartner. 

Fokuset de første årene var å realisere teatrets egentlige formål - å spille nordnorske historier på nordnorsk målføre. Første nordnorske stykke ble skrevet av Magnar Mikkelsen. Det het «Agentene» og hadde premiere i Vadsø 10. oktober 1972. Stykket skapte den første store teaterdebatt i media. 

Det store gjennombruddet kom 4. mars 1973, da «Det e her æ høre tel» av Klaus Hagerup hadde premiere. Stykket handlet om en skattestreik forårsaket av en vei som aldri ble bygd til fiskeværene Senjahopen og Mefjordvær på yttersida av Senja. Det ble fremført over hele landsdelen og på gjestespill i Trondheim og Oslo. Senere ble «Det e her æ høre tel» innspilt for fjernsyn og sendt i alle land i Norden. I dag er «Det e her æ høre tel» et symbol for både teatret og kulturbevegelsen i landsdelen. 

Arbeidsmetoden på 1970-tallet var å lese og fordype seg i lokale historier, samle inn data og prøve ut disse i dialog med publikum. Teaterfaglige kunnskaper og teoretiske analyser ble grunnlaget for mange store suksesser ført i penn av Klaus Hagerup. «Fru Carras gevær - En rapport fra stordjupta» (1974), «Æ e ikkje aleina» (1974), «vor ret vi tar» (1975) og «Dikt & førbainna løgn» (1976). Klassikerne «Peer Gynt» (1975) av Henrik Ibsen, «Krittringen» (1978) av Bertolt Brecht og «Vi betale ikkje» (1978) av Dario Fo, supplerte suksesslisten fra 1970-årene. Disse oppsetningen fikk oftest gode anmeldelser og gjorde teatret kjent over hele Skandinavia. 

Kampen for eget husvære stod sentralt gjennom 1970-årene. Våren 1979 ble det en delt løsning. Teatret bygget et provisorium (som i dag er Rådstua Teaterhus), samtidig som kommunen skulle bygge Kulturhuset til teatret. Det ble ferdigstilt i 1984. 

Teatret produserte en rekke oppsøkende forestillinger for skoleverket. De fleste var basert på klassiske tekster, sagn og myter både fra landsdelen og fra klassisk litteratur. Best kjent er «Gutten og Gullfuglen» (1972) og «Det bor et troill ...» (1978). 

Hålogaland Teater satset på et nært samarbeid med publikum og amatørteaterbevegelsen (HATS). Publikumskontakten gjennom besøk i skoler, på arbeidsplasser, i lag og foreninger, samt publikumsprøver og referansegrupper, var de grunnleggende element. Fra 1976 etablerte teatret eget kontaktblad for kontaktpersoner som var registrert over hele landsdelen. 

Gjennom 1970-tallet var følgende de viktigste drivkreftene i det kunstneriske arbeidet ved teatret: Nils Utsi, Klaus Hagerup, Sigmund Sæverud, Torill Øyen og Tone Danielsen, som alle var med fra starten. Bernhard Ramstad, Frode Rasmussen, Inger-Lise Westbye, Per Jansen, Tone Gullvåg, Maryon Eilertsen og Helge Jordal kom til de neste årene. Mange av disse sentrale personene sluttet i løpet av en tre års periode på slutten av 1970-tallet. Musikken stod også sentralt i utviklingen. Finn Ludt og senere Sverre Kjelsberg, gjorde en betydelig innsats. 

Årtiet ble avsluttet med prosessen om å lage et teaterstykke om den pågående konflikten i Alta-Kautokeino-vassdraget. 


Jens Harald Eilertsen